JOYCE MORENO & all star group «Performing from her long lost 1977 classic Natureza» «En av de største sangerne. Ever.» – Antônio Carlos Jobim Joyce Silveira Moreno. Eller bare «Joyce». Nå 77 og i min bok den siste gjenlevende dronningen av ekspansiv brasiliansk musikk – et sted mellom jazz, brasiliansk popmusikk («MPB») og bossanova. Tolket av alt fra Elis Regina og Gal Costa, til Milton Nascimento og Sergio Mendes. Spilt inn av Annie Lennox, Gerry Mulligan, Black Eyed Peas, Tortoise, Flora Purim og europeisk acid jazz, samt remikset av mange, blant dem Fatboy Slim. Ja, for dette er bare ikke til å tro. Joyce kommer til Moss! Sanger, komponist, arrangør, instrumentalist og fire ganger Latin Grammy-nominert – Joyce sin låtmappe inneholder over 400 innspilte sanger fordelt på et mangfold plater, Hollywood-soundtracks, i japansk anime, på TV og for teater. Vi kunne fortsatt inn i natten, men gjesp… dette er for spektakulært til å snakke om som «meritter». For makan til spesiell musikkhistorie… Vi må spole litt tilbake. Joyce Silveira Palhano de Jesus ble født i Rio de Janeiro 31.01.48 av brasiliansk mor og dansk ( ! ) far. Etter å ha observert sin tretten år eldre bror, Newton, spille gitar, begynte Joyce (14) å spille selv. Det var da heller ingen hemmende faktor at familiens hjem i denne perioden var jevnlig frekventert av kjente brasilianske musikere, alle disse venner av broren. Slik ble Joyce introdusert for de hippeste bossatrendene og et mangfold av nye harmonier. Tom Jobim, Caymmi og Vinícius de Moraes. Med Ella Fitzgerald, Miles Davis og Thelonious Monk på brorens platespiller. Vipps var Joyce (nå 16) invitert i studio for første gang – med vokalgruppa Sambacana – og dette av selveste Roberto Menescal, en brorens venner. Hun begynte å komponere jingles som han tok opp, mest for gøy – men en profesjonell karriere var mest en fjern drøm. Omsider kom debutalbumet i 1968. Halve plata egne sanger og den andre låter fra vennene Marcos Valle og Caetano Veloso, disse også ferske i gamet. Men halvparten av albumet var fortsatt hennes. En av ytterst få jenter, som snakket fra kvinners perspektiv, senere mest kjent og ikonisk uttrykt gjennom låta «Feminina». Joyce hadde allerede før dette markert seg som «feminist». Bare i kraft av å være en av de aller første kvinnelige sangere og låtskrivere med et tydelig uttrykk, var dette i seg selv nok til å provosere og irritere en steil kritikerstand og konservativ allmennhet. Alt hun ønsket var å kunne uttrykke seg, og dette fra sin eksistens som kvinne, slik hun hadde sett Billie Holiday and Édith Piaf gjøre det. Ref: Episoden med Joyce som finalist i Rios store festival Internacional da Canção i 1967 med låta «Me Disseram». Allerede som tenåring hadde Joyce blitt erklært som «en av de største sangerne» av Antônio Carlos Jobim, landsfader for det vi etterhvert skulle kjenne som Bossanova. Joyce fikk riktignok etterhvert flere gigantiske hits i hjemlandet, deriblant «Clareana» – en av hennes nydeligste og mest kjærlige sanger, en vuggevise dedikert til Clara og Ana, hennes to da relativt nyfødte døtre. Men til tross for over 30 album – snart 60 år senere – undrer mange seg over hvorfor hun aldri fikk den samme «statusen» hennes likeverdige, nevnte Jobim, João Gilberto and Sergio Mendes nøt, som alle ble verdensstjerner med majorlabel-utgivelser i USA. Mysteriet «Natureza» New York og øyeblikket der Joyce ser ut til å stå på randen av internasjonalt gjennombrudd. Claus Ogerman har inntil nylig hatt en sentral rolle i brasiliansk musikks popularitet gjennom et bugnende 60-tall og innspillinger av mange av de aller største; Jobim and João Gilberto, så vel amerikanske ikoner som Frank Sinatra, Billie Holiday and Bill Evans. «Jeg møtte ham i New York City, i 1977», husker Joyce. «Jeg bodde og spilte der en del den tida. João Palma, en brasiliansk trommis som jobba med Jobim, introduserte meg for Claus. Vi ble invitert på audition, og det ble ganske fort klart at han ville lage plate med oss.» Innspillingen av «Natureza» finner omsider sted i Columbia Studios, med hennes glimrende medmusikere Nana Vasconcelos, Tutty Moreno (Joyce’s framtidige ektemann) og musiker/låtskriver Mauricio Maestro (sistnevnte bidrar sammen med Joyce på en del av låtskrivingen, og synger også på flere av sangene). På toppen av dette kommer også Michael Brecker, Joe Farrell and Buster Williams, noen av østkystens kanskje aller mest ettertraktede musikere og joiner dem for det som skal bli en ekstraordinært øyeblikk i brasiliansk verdensmusikkhistorie. Ved roret sitter Ogerman som produsent, arrangør og dirigent av orkesteret. Mystisk nok ble «Natureza» aldri gitt ut. Det som kunne vært Joyce’s sitt store øyeblikk skjedde aldri. Før nå. Plutselig dukker altså dette ikoniske albumet opp, relativt nylig, fra den gåtefulle glemselen, og blir gitt ut på glimrende Farout Recordings i 2022. Hennes kanskje aller beste plate har derimot ikke blitt fremført live på denne siden av kloden. Enkelte av låtene er riktignok i mer konsise versjoner på «Feminina» (1980), men kom aldri ut i sin opprinnelige fylde og helhet. Ryktene sier at vi KANSKJE får høre noe nå. I Moss. I Møllebyen. Fredag 7. juni er det bare å pakke ryggsekken og sette seg på toget. Denne muligheten får man bare én gang i livet. Kun en halvtime unna Oslo... **************************** Med seg har Joyce sitt barnebarn, Tom Andrade, som er perkusjonist

Vi ønsker å rette en ekstra takk til Olaf Olsen, som er bandleder for et aldri så lite stjernelag av norske musikere som skal akkompagnere dette episke gilde: Olaf Olsen, trommer (Big Bang, Todd Terje ++) Nikolai Hængsle, bass og keys (BB, Elephant9, Needlepoint ++) Henriette Eilertsen, fløyte (Soloartist, Andreas Røisum ++) Chris Holm, gitar (Solo, Orions Belte, Sondre Lerche ++) Erik Nylander, perkusjon (Erik Nylanders Orkester, Ola Kvernberg ++)

Håvard Wiik, tangenter (Håkon Kornstad, Atomic)

Offisiell nettside

LA LA LAND ZEBULON L.A på Lyse Netter 2024 ! !Vi har den store gleden av å annonsere to ekstraordinære artister - og virkelige mennesker - til en meditativ, hypnotiserende og helt eksklusivt øyeblikk under årets festival.You seriously don't want to miss this.

Sakset faksimile fra Amerika: Laraaji New York-baserte Laraaji begynte sitt liv som musiker med å spille på gatene på 1970-tallet – improviserte trance induserende jams på en modifisert autoharpe behandlet gjennom ulike elektroniske effekter.

Brian Eno (!) så ham spille en kveld i Washington Square Park og inviterte ham til å spille inn et album med ambient musikk i studioet hans. Etter dette fortsatte Laraaji med å gi ut en serie album på et bredt utvalg av plateselskaper. Mange av dem spilte han inn selv hjemme og solgt som kassetter i forbindelse med gatekonsertene han holdt. De siste årene har han blant annet gjennom en rekke nye og gjenutgitte innspillinger på All Saints-labelen, gjennom å holde konserter over hele verden, lattermeditasjonsverksteder og deep listening-økter virkelig fått en renessanse.

En kort film om Laraaji: https://www.youtube.com/watch?v=NfnVoJ2Jt74

En ekstraordinær, meditativ og potensielt helbredende musikkopplevelse?

Laraaji kommer fra Harlem, New York og gjør en eksklusiv Europa konsert i musikalsk møte med ethereal queen Mary Lattimore, som tar med et slør av sin residency fra Club Zebulon i L.A til årets Lyse Netter.

Velkommen!!!

Faksimile fra Mary Lattimore:

Den Los Angeles-baserte harpeinnovatøren Mary Lattimore er kjent for å trylle frem vakre musikalske landskap og impresjonistisk magi med sin 47- strengers Lyon & Healy-harpe.

Hun studerte klasisk musikk ved Eastman School, har spilt i band som Espers og Fursaxa og men en imponerende rekke navn som Steve Gunn, Sharon van Etten, Kurt Vile, Thurston Moore, Jarvis Cocker osv. Hun har også samarbeidet med gitarist og produsent Jeff Zeigler, spilt inn med Slowdives Neil Halstead («Silver Ladders» fra 2020) i tillegg til å komponere live musikk for Phillip Garrels eksperimentelle stumfilm fra 1968, «Le Revelateur», som de senere turnerte med sammen.

Høsten 2023 gav hun ut platen «Goodbye, Hotel Arkada»

Medvirkende Lol Tolhurst (The Cure), Meg Baird, Rachel Goswell (Slowdive), Roy Montgomery, Samara Lubelski og Walt McClements.

Gjennom stemningsfull og følelsesmessig resonant musikk taler albumet ikke bare for sin elskede navnebror – et hotell i Kroatia som står foran renovering – men for et universelt tap som deles.

Minner, scener og inntrykk på et splitsekund har lenge fylt Lattimores musikalske univers. Som en av dagens fremste instrumentale historiefortellere har hun «den uhyggelige evnen til å plukke en streng på en måte som umiddelbart vil få noen til å huske smaken av sin femte bursdagskake», skriver Jemima Skala for Pitchfork.

Laraaji

Lattimore

I en ideell verden spiller Valkyrien på favorittsjappa di hver dag, eller i det minste hver helg. Men de gjør jo ikke det. De spiller bare iblant. Og det er så mange ting en kan angre på her i verden at en burde gjøre seg selv den tjenesten at man ser den konserten med Valkyrien, så har man i det minste en ting mindre å angre på.

Men verden er ikke ideell. Og er det noen som klarer å sette ord på det bedre enn noen andre, så er det Valkyrien. Med tekster som fanger alle gråtonene i en verden vi elsker å fremstille i sort hvitt. Følelsen av å kanskje elske noen, kanskje ville dra, kanskje ville bli, kanskje angre. Nå er det skrevet litt vel mange ganger allerede, men verden er altså ikke ideell, og Valkyrien får en til å kjenne på den sjeldne følelsen at det faktisk går bra det óg.

– Eirik Havnes

Valkyrien Allstars er kjent som et av landets beste liveband, og har siden sin første utgivelse i 2007 gått foran i utviklingen av arrangert folkemusikk. Bandet har dratt i nye retninger for hver utgivelse det har sluppet, og har endt opp med et helt særegent uttrykk de ikke deler med noen.

Siste studioalbum i rekken «Slutte og byne» vant Spellemannsprisen 2020 i kategorien Vise, og ligner mistenkelig på pop-musikk. For den observante lytter vil det likevel være tydelige henvisninger til norsk tradisjonsmusikk. Tittelsporet med samme navn ble raskt nærmest et mantra for folket fra sør til nord, og albumet ble hyllet som utgivelsesårets beste album på de fleste lister med strålende kritikker fra landets største medier.

Bandet består av Tuva Syvertsen, Magnus Larsen Jr, Erik Sollid og Martin Langlie, som sammen lager og arrangerer låtene som forblir en evig kjærlighet og mysterier som aldri løses. Både på plate og live vanker energi, inderlighet, og overraskende vendinger på en seng av det som vanskelig lar seg simulere: gnistrende samspill.

Vi snakker lørdag 8. juni her !

Offisiell nettside

Fay Wildhagen er aktuell med nytt album og live-favoritten kommer nå omsider til Moss (skulle spilt i 2020, men da ble jo alt snudd på hodet). Arbeidet med «Let’s Keep It In the Family» har vært en omfattende og lang prosess, men Fay Wildhagen forteller at det var nødvendig, og at hun aldri har vært så stolt av noe hun har laget. Musikeren, som ble kjent med albumene «Snow» (2015) og «Borders» (2018) mener albumet ikke kunne blitt til med mindre hun turte å komme i kontakt med seg selv. Resultatet viser en lekenhet, musikalsk selvtillit og historiefortelling vi ikke har hørt fra henne tidligere. Fay arrangerte alt i forkant, inviterte vennene sine i studio, fortalte om låtene og ba de spille som de ønsket. Hun beskriver prosessen som en drøm hvor hun har fått produsere og musisere som hun ville, og fått leke med vennene sine underveis. Slik ligger det også en dobbeltbetydning i albumtittelen. «Det handler om oppvekst og familie, men også om den vakre siden av å kunne skape sin egen familie gjennom musikk. Nå spiller hele familien på plata», smiler hun. Store deler av familien blir også med på turné, og vi er sikre på at det nok er mange som gleder seg til å se Fay Wildhagen på en scene igjen. «Nå er det plutselig mange år siden vi har vært ute på en ordentlig turne, og jeg kan nesten ikke vente til å se dere alle igjen og spille noe av den morsomste musikken vi har spilt noen gang, med et nytt killer band! Gleder meg maksimalt til å se dere <3»

Offisiell nettside

The man of many names, myths and space vehicles; E.A.R (Experimental Audio Research), Spectrum og ikke minst som hypno-rock n rolls erkeengel i en av den britiske rockens mest ikoniske grupper, Spacemen 3. Kembers umiskjennelige signatur og musikalske tilstedeværelse er ikke til å ta feil av. Velvet Underground goes to church, in an other spare bucket next level acid bath - en slags mytisk, musikalsk og sakral-liturgisk avart bygd vel så mye på Simeon Silver Apples, Kraftwerk, Göttschings Ash Ra. Laurie Anderson, Junior Kimbrough, RL Burnside og Delia Derbyshire, musique concrète. Hør bare på Kevin Ayers’ «Decadence». «Stooges for airports», som de kalte seg selv. En slags optisk illusjon av a la Vasarely – i musikkens oscilloskop. Merittlisten hans er lang. Så lang at du kan lese deg opp den til du er både blå, hvit og rød. Inntil nylig bør vi nok imidlertid nevne hans produksjon og samarbeid med band som MGMT, Beach House og Panda Bear. Fortsatt syredryppende horisontal har han selv, på sine voksne år begynt å låte lysere, som alltid progressive, men også nå mer pop – på sin utsøkte, besynderlige hypnotiske måte. Set the controls for the heart of the sun: Her kommer nemlig Kember, kone og laserkanonen til Møllebyen, og ting vil nok aldri bli helt det samme igjen.

Offisiell nettside

Kruttsterkt røyksignal fra Klubbens indre sirkel:

I strømmen av househelter fra England, er det få som kan måle seg med mektige Idjut Boys. Duoen har vært på alles lepper siden midten av 90-tallet. Som hoffleverandør av romlete house, vindskeiv disco, og store basslinjer har de gjennom tre tiår preget den internasjonale klubbscenen.

I 1993 starta gutta U-Star recordings, og med titler som «Not Reggae», «Girth Soup» og «Beatin` On Dave» har de vært opptatt av å legge inn en dose tøys og lekenhet i musikken. Gjennom en mengde singler på egne labels som Noid, og nystartede Droid, har de hele tiden vært opptatt av å flytte grenser. Alltid med vennlige nikk til røttene, om det er New York, Detroit, London eller Tokyo. Idjut Boys tilfører dansemusikkscenen lekenhet, både gjennom titler, men også gjennom musikalske virkemidler. Og alltid med den deilige Idjutske bassen i førersete!

De har remikset en drøss med artister som velkjente Bryan Ferry, Todd Terje, Dj Harvey, og Dimitri from Paris. Musikaliteten og spennet i arbeidet deres kan ses gjennom deres episke og klassiske remiks av Lighthouse Familiy’s «A Question of Faith» helt frem til deres sylferske versjon av monumentale Radio Slave’s «Wake Up». Idjut Boys er de man kan kalle alle DJs DJs!

Altså noen som vekker interesse og anerkjennelse fra deres likemenn og kvinner. De er herlig upretensiøse, og man kan forvente en spinnvill miks av techno, house, disco, egne versjoner av ukjente rariteter og klassikere. Heksebrygget gutta skal servere under festivalen er ennå ikke kjent, men forvent en salig blanding av musikk du ikke visste at du likte.

Her er det bare å dekke bordet, vi ønsker Idjut Boys velkommen til Møllebyen!

Offisiell nettside

«Popstjernen som fant glede i egen fiasko» MOZART ESTATE Lawrence. Eller Lawrence of Belgravia som han heter i dokumentaren fra 2011. Grunnlegger av og frontfigur for Mozart Estate, tidligere kjent som Go-Kart Mozart, Denim og ikke minst det britiske sjangerdefinerende jangle-pop bandet Felt. Det er godt mulig du ikke vet hvem han er. Men Jarvis, Belle and Sebastian, Tim Burgess (The Charlatans), en viss vesentlig yngre harpedronning (hint, hint) og mange, mange flere: De elsker ham, alle sammen. «Alle» elsker Lawrence. Lawrence - vi som «kjenner» ham, vil egentlig ikke vite noe mer (vi har selvfølgelig hørt noe om en viss Hayward). Det passer liksom ikke inn i den rikholdige og unektelig bisarre mytologien. Mr. Belgravia hadde imidlertid lenge en barnlig drøm om å bli berømt, leve i en kjendisboble, slippe å ta bussen, slippe å gå på butikken. Men da det ikke skjedde og mange av hans nære og samtidige fant veien både til suksess og rikdom – mange av dem på «hans» resepter og idéer – ble det nærmest en sport å feire nederlaget. Han erklærte stolt i intervju med The Guardian at han heller ville levd som landstryker enn å gjenforene sitt gamle orkester. Som verdig landstryker i nordøstlige Londons Hackney – med tak over hodet da – i en council estate, «on a tenner a day», som han triumferende erklærer på sin freidige, sarkastiske og trashy danskebåt-musikal «Relative Poverty» på «Mozart’s Mini-Mart» fra 2018. Det kunne vært så veldig annerledes … «I think we were forerunners, and when you’re a forerunner then it’s your job to pave the way for the people who come later,» Lawrence tells me magnanimously. «I think if we’d started in 1990 rather than 1980 then we would have been on the TV and in the charts. I’m convinced that ‘Primitive Painters’ would have been a top 10 single and we would have been a big band, but you know, timing is everything. Looking back now, I can say I’m happy with the position that Felt got to, but at the time it was frustrating.» - Lawrence til Loud And Quiet, Des 2017 Låta han snakker om, en slags duett med selveste Cocteau Twins’ Elizabeth Fraser, er fortsatt den mest spilte fra katalogen, og på mange måter selve signaturen til Lawrence. Den ble produsert av selveste Robin Guthrie (Cocteau Twins-gitarist), og på samme album er det også vesentlige bidrag fra en fellow brummie, den relativt nylig avdøde Martin Duffy, bless his soul, på keyboard (erklært av Lawrence som ekstraordinært medlem, senere også sentralt medlem i Primal Scream). Hans fetter Terry Miles spilte også med Lawrence inntil nylig. Bandet var en estetikkens institusjon i seg selv – en stilstudie og standard for 80’s UK «indie»-dekadanse i en golden era. Vi snakker om en musiker med et inderlig og nerdete liv, en musikkelsker, med et rikholdig arkiv av rock 'n' roll-relikvier, presseklipp, mastertapes, metadonrasjoner. Dette er altså på ingen måte historien om en resignert prins av UK indie pop. Lawrence er like blakk, men også like stolt. Han er 62, fortsatt sharp og forfengelig som få, fortsatt ukorrumpert, sta, men nobel og gutteaktig i sin rene glede overfor et livsprosjekt som fortsatt er fullt av liv. Det er mange av oss som sitter med en slags beundrende sympati for ham, denne kunstens hedersmann. Vi er så fryktelig, fryktelig hipp hurra så glade for at han ville komme til Møllebyen, Moss i juni!! ***** Ps. Vår «egen» festivalkunstner Bendik Kaltenborn er en av de største Felt - fans vi kjenner, og har forstått det slik at det kommer en «Bendiks favoritter» derfra snart!

Wikipedia om Mozart Estate

Stian Carstensen «Le Mystère De L’Accordéon Bulgare»

Ekstraordinære Stian Carstensen.Han er kanskje norges mest «begavede musikant» – en vanvittig kapasitet, stor musikalsk maler, og ikke minst et glimrende menneske. Kjent fra speed-balkan orkesteret Farmers Market, og som musiker med spillopper og trollbindende spennvidde.

I samspill med alt fra Jacob Collier, Todd Terje, Elias Akselsen, med konge, Gud og hvermann har herr Carstensen også latt seg kjenne med stunts under eget navn og diverse konstellasjoner. Store og små, men alltid med himla schvære, dype og enorme registre som raser forbi før du knapt har registrert hva som nettopp slo deg. Det være seg på banjo, fløyte, pedal steel eller trekkspill.

Det er imidlertid ikke først og fremst med virtuositet denne mannen appellerte til undertegnede. Jeg bevitnet denne musikalske engelen helt tilfeldig på et TV-program da han i samtale og -spill med programmets vert åpnet skattkisten av bulgarsk folkemusikktradisjon. Denne mystiske strupesang ikledd tilhørende spraglende folkedrakter og overjordiske harmonier – først gjort kjent av sveitseren Marcel Celliers innspillinger utgitt på seksti-tallet og senere gjenutgitt i en LP-serie på 4AD.

Carstensen har årlig i flere tiår reist dit og blitt en del av tradisjonen og i mange ulike sammenhenger hjemme gitt uttrykk for sin kjærlighet for denne. Hør eksempelvis på Farmers' «Roopsko Ballad», som for meg høres ut som en mer eller mindre direkte hyllest til konkrete favoritter av klassikerne.

Nå skal altså Stians trekkspill romme hele Møllebyen og Heilmannparken med denne overjordiske musikken; disse overjordiske stemmene transportert over i det jordiske av Carstensen eksepsjonelle tolkninger, improvisasjoner og mulige verbale utfall.

Vi er takknemlig og beærede for at han har tatt seg tid til å komme hele veien fra Eidsvoll for å strø velsignelser og fred over sin gamle og høyst tvilsomme Gammalgrass hit, «Moss Fisk & Sexleketøy». Da får det så være om vi elegant kan benytte anledningen til hoppe over denne pikante torskekavalkade for å fråtse i anledningens musikalske koldtbord. Hvem vet?!

«The music has been acclaimed by various artists such as Paul Simon, Kate Bush, George Harrison, David Bowie, Frank Zappa, Peter Murphy of Bauhaus, Elizabeth Fraser of Cocteau Twins, Bobby McFerrin, Medwyn Goodall, Enrique Morente, Glen Phillips of Toad the Wet Sprocket, the Grateful Dead, Robert Plant and has prompted worldwide interest» – Wikipedia

Offisiell nettside

Vi er vanvittig stolte av å kunne presentere to svært stilsikre og bejublede artister og djs til LYSE NETTER og Moss !!! Tama Sumo startet karrieren på starten av 90-tallet, nærmere bestemt på Drama Bar i Kreuzberg, Berlin. Drama var en av få scener i Berlin der man, i en techno-orientert by som Berlin, kunne spille house. I 1994 gikk turen videre til legendariske Tresor, der hun holdt faste kvelder i nærmere 10 år. Hun var tidlig ute med å integrere nye uttrykk i musikken sin, noe som fortsatt preger hennes opptredener. På starten av 2000-tallet begynte hun å spille på sagnomsuste Berghain/Panorama Bar, av mange regnet verdens mest kjente og beste klubb. Dette åpnet veien til å bli fast dj på denne klubben, noe hun fortsatt er den dag i dag! Lerato Khathi er født og oppvokst i Soweto, Sør-Afrika. Interessen for musikk kom tidlig, inspirert av morens platesamling, bestående av funk, soul, disco, pop og jazz. Mens barna i nabolaget var ute å lekte, var Lakuti som oftest innendørs, der hun lagde kassett-mixer eller skrev tekster. Etter hvert tok musikken henne til Toronto og London, før hun etterhvert landet i Berlin. I løpet av tre tiår har Lakuti etablert seg som en internasjonalt anerkjent dj. Hun har spilt på store og små klubber, festivaler og sammen med Tama Sumo står hun bak både «Bring Down The Walls» og «Your Love» på Panorama Bar, der de inviterer og feirer artister fra både det svarte og LGBTIQ+-miljøet. Fra Panorama Bar til Møllebyen – la festen begynne !!!

Soundcloud

Ian F. Svenonius (The Make-Up/Weird War/Nation of Ulysses, Soft Focus +++) og Sandi Denton: Escape-ism til Møllebyen, Moss og LN24!!

Med groovy og obskønt hårete R&B-funk, godt dynka i fordums frisyrer og sarkastiske lo-fi MAGA memories, med gangavstand til Ian MacKayes Dischord-verden og Det Hvite Hus, frådende ultrahvit-kapitalisme og bjeffende politinazi-hunder finner vi en mykt fokusert og musikalsk velkledd Ian Folke Svenonius, musiker, forfatter og samfunnsdebattant.

Snork, men vent!) Denne småjålete, elegante gigant fra Washington DCs underverden snakker rolig, presist og kontant. Stiligere og mer sympatisk får du dem sjelden, en slik raritet av «radical lefty». Ja, en sånn en. Men med god smak og et godt hjerte kommer man langt, også i samtale. Svenonius, som med sin karakteristiske stemme, 50-talls hoftevrikkende postpunk, toppet av fakter stjålet fra hånlig mainstream og herlighetsteologiske fakter har han med sitt relativt ytterliggående politiske budskap klart å artikulere sitt eget lille hjørne innen performance art.

Velartikulert, sarkastisk sky, men likevel en sjarmerende rock & roller. For det var med bakgrunn i en slags DC hardcore og bandet «Nation of Ulysses» at Make-Up, via Scene Creamers ble til enda mer minimalistiske og groove-baserte og weirdly wah-lurvete og funkifiserte Weird War, (forresten etablert med hjelp av en annen favoritt, Hagerty/Herrema, Royal Trux). En slags nerdete James Brown, slik Alan Vega i Suicide gjorde sin Elvis Frankenstein’ed.

«I am Pentagon». Svenskefanden. Not so fun fact but fun grotesque anyway:

I et lurveleven av garagerock-orgier og politisk satire ble TMU i sin tid en slags evig kortvarig hijacka Sverige-venn da han og orkester la ut på veien med høyst tvilsomme, svenske International Noise Conspiracy, ledet av Umeå- og svenskefaens yndling, anti-hamburger og den gang anti-alt Dennis Lyxzén. Et slags svenskepunkens meat is murder AKA High Priest Morrissey. Forskjellen fra sistnevnte var bare at TINC hadde spissere stemme, større sortfargede hårfønere, vegansk kamuflasje og låter av definitivt variabel tvilsom kvalitet. Svenonius stod sin ground og overlevde denne forferdelige avsporing forårsaket fra Søta Bror i øst. Heldigvis har verden gått videre og vi må som nordmenn få lov å tulle litt med dette. Også kjent som forfatter, journalist, skribent og «aktivist» har Svenonius gjort seg kjent som kultur-connoisseur, kritiker og en svært så god vert for artist-samtaler, da spesielt gjennom Vice TV sitt glimrende, dybdeintervju-format “Soft Focus” hvor han over en lengre periode intervjuet det meste som krøp mellom himmel og jord av bra karakterer; Jello Biafra. Chan Cat Power. Genesis P-O, Suicide, Thurston Moore etc. Vi kan nærmest garantere at det kommer noen skikklig gode spillopper fra Svenonius på feltet!

Jeg må stoppe her, men det blir plenty av muligheter å høre ham, møte ham, vandrende i Møllebyens gater.. Can’t wait, Svenonius & Denton!

FILE UNDER: DIAMONDS, FUR COAT CHAMPAGNE FURRY FUNK SEX BASS N DRUM DUBIOUS NARCOTIC SOUND SYSTEM. SUSPECT HAS BEEN SEEN WITH A QUESTIONABLE TIE.

Offisiell nettside

THE RHYTHM OF IGGY'S "LUST FOR LIFE"..

Du har garantert hørt ham. Rytmen. Musikken. Mange ganger. Uten å ha hørt om ham: Hunt Sales.

Hunt og Tony. The notorious Sales Brothers. Sønner av barne-tv- og komiker-kjendis, smått jazz-gale Soupy Sales. Et eksplosivt og stilig brødrepar med en sjelden killer track record: «Kill City» av Iggy Pop/James Williamson, Todd Rudgrens første og nå ikoniske «Runt»- plater, Tin Machine med David Bowie (i kvartett med Reeves Gabrels, senere gitarist i The Cure) og ikke minst legenden av alle legender, «Lust for Life».

Denne dekadente rock 'n' roll-rytmen – som etser og klør i utslitte blodårer. Sammen var brødrene et powerhouse. Og med rykte i bransjen som mister skrekk og mister gru.

Det var på slutten av 60-tallet. Nedfallsfrukten fra et heftig blomsterrikt tiår begynte så smått å vise sin skyggeside og sanne forkludrede ansikt. Brødrene Sales, såvidt tenåringer, hadde allerede hatt en semi-hit med gruppen Tony & the Tigers. Født i Detroit og nå i New York havna brødrene tidlig (gjennom farens virke) i kjendis- og underholdningsgryta. Og med alt som kom med på kjøpet. Hunt (nå 15) sneik seg inn på New Yorks klassiske rock 'n' roll-buler under heyday’s Bowie, Iggy, Thunders, Lou Reed Velvets, narko… Der møtte han omsider Todd (Rundgren) og havna snart i jam med ham.

Vipps var brødrene i studio og lagde Philadelphia-pionerens første og andre – nå kanoniserte og legendariske plater «Runt» og «Runt. The Ballad..». Veien derfra til Iggy og Bowie var ikke lang, og resten er historie.

«Lust for Life». Rytmen «alle» har herma. Det er Hunt. Riktignok har han selv lånt litt fra sine forfedre – The Supremes’ («You Can’t Hurry Love»). Uansett usedvanlig smart gjenoppfunnet for all ettertid. «Last Night» av the Strokes noen generasjoner senere, og så mange, mange flere.

Mye kunne blitt sagt om Tony «Fox» Sales og lillebroren hans Hunt. Glupske og sinnsyke, verdens verste beste nydeligste. Men at lillebroren, denne Herrens sinnsyke rock 'n' roll survivor skulle omtales i Mølleby-sammenheng er smått absurd. Nå 70, med pirat-stil og en world record i hardt liv som får Keef til å framstå som en skolegutt.

Jeg skrev til Hunt på turné noen dager før vi ankom Austin, TX. Undertegnede hadde tross alt laget (om enn en særs forskrudd) plate med vår felles venn, herr Rundgren. Jeg tenkte først på forespørselen som en åpen forbrødrende kjærlighetshilsen. Hunt svarte rablete herlig, rart, og resten er foreløpig og allerede en svært så interessant og brokete historie.

Vi spoler fram og her er vi. Dette er psykt. Med seg til Møllebyen har han et fantastisk band og noen skikkelige karakterer. Dette skjer bare én gang (!) og det er på Lyse Netter i juni:

Fantastiske Isaiah Mitchell (flaggbærer i det tunge spaceblues-skipet Earthless, tidligere gitarist i The Black Crowes), den høyreiste islandskongen Hallberg Daði Hallbergsson (bassist i The Brian Jonestown Massacre, også kjent bl.a som kid i det islandske punkbandet Jakobínarína) og vår «egen» østfolding, glimrende «lokale» Mick Ronson, fra Halden og endelig Markus Berntzen fra Mandalai Lamas. Det ryktes også om en helsprengt blåserekke som vi i skrivende stund prøver få has på.

PS: Det blir Q&A og signering av eksklusiv merch. Så belag dere på et høyst spesielt og personlig møte med en av rockens absolutt største hedersmenn.

WOW. Et øyeblikk for historiebøkene. Eneste konsert i Europa!

PS. Han har også spilt med en rekke andre artister opp gjennom årene, blant disse Bootsy Collins og Bob Welch (Fleetwood Mac). Gjør deg selv en tjeneste og google ham. Du vil få deg en del overraskelser.

Offisiell nettside

DEATH BY UNGA BUNGA spiller på LYSE NETTER 24 !!!

Make Moss Kate Bush!?

Du har vel fått de med deg, ordspillene, og det lille, rare hakket i plata.

Death By Audio – gone Unga Bunga i Moss Rock City. Vi kommer til det nedi gryta her. Men les videre først.

For det var den nydelige katta herr Fishbain, nå vår kjære nabo, som så vakkert og småfreidig først prøvde å ønske oss velkommen, min vakre søster og jeg, til det rare, underlige og vidunderlige Moss Angeles.

For det ér nemlig fortsatt noe i lukta her, om så langt nedi kvikkleira. Denne gjørma de dag ut og dag inn graver i – i håp om å finne enslags fast grunn. Røtter. For det nye Moss. Og en horisont som potensielt kan være veldig, veldig vakker.

Men så vet de da fanden meg svært så lite alle disse Mosse-entrepenører om lokalhistorie og såkalte «uvesentlige» kulturelle ting. Sånt som ikke kan omsettes for penger.

Om Cosmic Dropouts, deres historie og påvirkning på nasjonalskatter som Turbonegro og den elegante Oslorocken. Da Moss var et like hakk «foran». Om homie og kosmisk antenne Tage & hans rabiate sumpsugerørsband Smorgardsbord. Om rock rabulist Fridtjof Skarnspages ass-symmetri, og Kenneth Beezewax Ishaks eminente power pop. Og om full-sirkel-Henriksen Yummie Yum Mortens poppa og fargerike punk outfits.

Og selvfølgelig om Norges eldste rockeklubb – Blinken, Kråkereiret og Vibeke Saugestads Rock mot Fotball. Og høyborgen Sin City. Tony Fjærgård, Bergmanns og vår felles venn og alltids tilstedeværende hjelper Thor Egil (vi hedrer ditt minne!) Haug rundt deres crazy sjørøverskute Festivalen Sin – som faktisk var den første til å introduserte undertegnedes familie for noe som het Moss – før og etter.

Uansett. NOE godt stod altså fortsatt og putra i ovnen – også i åra under og etter Petersons nådeløst utspydde florale odører.Det var nemlig gjennom Tony og gjengen hans at vi ble observante på gjengen Death By Unga Bunga. Det nye Moss Rock City. Og dette da mange trodde alt håp var ute og rockekirkegården for lengst hadde satt sin siste gravstein på kista, at de kom krypende ut av bleiene sine: Death by Unga Bungas garage-glam-meth kids kom plutselig svirrende ut a rakettrumpa på Hertis Captain Turbo (du også – rest in heavenly peace, brother!) og laget fort bremsespor og vridde nakker landet rundt, men vennligsinnede og sjarmerende pøbel-rock n’ garage for intetanende, dog stålsatte norske rockere.

Med lite selvhøytidelige rampestreker og lokale referanser har kvintetten på mange måter siden den tid skåret et gedigent bløtkakestykke av norsk og utenlandsk garage n roll-kake, og har på mange måter brakt Moss tilbake på kartet. Her er familiebåndene så mange at vi ikke skal friste oss ut på innavls-øvelser. Det får de eventuelt kommentere selv! Eventuelt synge om, selv…

Vi er uansett svært glade for at Moss’ rock city breiale sønner henter hjem trofeet og stiller seg praktfullt ut i sin barndoms nabolags spy og spe. Og dette på gitarist Stians faktiske bursdag 7. juni: DBUB LIVE på Lyse Netters Mørke Fetter scene! Hvis Bunga-band skvetter for en hver rocka fetter som svetter seg munn som metter seg full – på high voltage Unga Bunga riot letter, herfra og inn i øvrigheta… Garantert en særs rocka junikveld i Møllebyen!!

Moss Deaf!

Tommy Manboy (Turbonegro/OnklP&deFjerne) & Nikki Brumen (Blood Command) DJ set

Årets kruttsterkeste rock 'n' roll hardcore punk metal rrriot hurdy gurrrly dj duo er HER! Ja, de kommer for å spille sin favorittmusikk på Lyse Netters Mørke Fetter; scenen ved Mossemøllebyens festsmykke, Ålen Bar. Mye kunnet blitt skrevet om begge to – på hver sin kant. Tommy, som undertegnede vokste opp med i Ånden og i musikken, i flere grupper og ymse orkestre. Tommy Akerholdt som ble til Manboy og rytmeslager for «Styggen på Ryggen». I alle rocknrolleres fortropp. Tommy everywhere. Et maskingevær av en trommis. Generøs, åpen og myk, denne min kjære venn. Upretensiøs tross store idéer, et sakkans genuint menneske. Nikki – Australian renegade screaming all the way from Melbourne, avtroppa Pagan-ist Down Under og nykronet Blood Command-frontdame. Vestlandsfandens nye favourite Daughter. Karen Okkult og hardcore Bikini Kill på sjarmerende, selverklært australsk-norsk blackmetalsk. Et powerhouse av en vokalist og Sjefen i bokseringen. Kløktig, omsorgsfull og søtfrekk i sin sårbarhet, min nye venn! Det skal være visst. Fyring og fyrverkeri er altså bare det lille mellomnavnet. We’re Suuuupaastoked! P.S. Lørdag 8. juni. Foto: Lars Eivind Bones

Turbonegro

OnklP & de Fjerne Slektningene

Blood Command

Feat. Tuva Syvertsen, Frode Haltli, Roald Kaldestad, Erik Sollid & Gjermund Silset.

Hverdags-surrealisten Egil Hegerberg finnes i flere musikalske konstellasjoner enn noen kan telle, blant annet som Bare Egil Band (bare Egil mutters alene med kassegitar), Ikke Bare Bare Egil Band Band (bare Egil med fullt backingband) og Bare Bare Band (bare backingbandet uten Egil med instrumentalversjoner av hans musikk).

Nå kommer imidlertid den mest rotnorske og klassiske utgaven av dem alle: Bare Egils Spellemannslag. Her skal Egil kvede og steve sine låter akkompagnert av felegnikk og trekkspilleri utført av de aller fremste tradisjonsmusikerne her til lands, som Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars og mestertrekkspiller Frode Haltli.

BES på YouTube

Jenny Hval og Håvard Volden

Jeg kom først til å tenke på ånden i krukken, spøkelseskladdinne Annette Peacock, som svever over Rodeløkka i rampete leoparddrakt på vei til Rainbow studio. Uforutsigbar og tidvis ertende, øm og selvutleverende, men som i all sin eksistensielle merksnodighet kommer sivende ut av krukken, sterk i personlighet og uttrykk. Hun minner meg litt om Jenny Hval. Ukorrumpert og umiskjennelig. Både solo, men også i Lost Girls, det i følge dem selv litt «løsere» prosjektet hun har med sin makker Håvard Volden. Helt siden Rockettothesky har hun jobbet taktfast med sin egen strek, kanskje mer en pil enn rakett. Alltid med dette vakre, noe is-skulpturelle over seg. På «Menneskekollektivet» åpner hun med de ikoniske ordene «In the Beginning». Menneskeduoen Hval-Volden tar seg en saftig munnfull, men bærer plata vakkert derfra, også over i relativt ferske «Selvutsletter». Spennende ekspansive drodlinger i fantasy og surrealisme. Båret fram med hjemmesnekra og grove teksturer – en slags Stephin Merritt/Suicide backbeat «nær» bedroom lofi-klubbmusikk i møte med det episke; en slags ertende Anita Lane på halvt volum eller en «menneskelig» Lisa Gerrard på lokal bar. Ehh. Ja ja, jeg vet. Sammenligningene er fossile og idiotiske. Jeg prøver bare å sette ord på hvorfor vi er super stoked over at Lost Girls AKA Jenny & «hen» Håvard vil komme og spille for oss på LYSE NETTER 24 !!! Sakset fra faksimile flygeblad som kom vår vei: « Lost Girls består av duoen Jenny Hval og Håvard Volden, som har vært musikalske samarbeidspartnere i mange år, også i Jennys soloprosjekt. Lost Girls’ musikk tar en mer løssluppen form enn soloprosjektet, og har fått god mottakelse internasjonalt. Deriblant i Pitchfork, hvor debutalbumet «Menneskekollektivet» fikk den gjeve bemerkelsen Best New Music i 2021. Duoen er nå aktuelle med sitt andre album «Selvutsletter» på det velrenommerte plateselskapet Smalltown Supersound. Albumet har allerede fått mye oppmerksomhet, og ble av Loud And Quiet kåret til ukas album av Loud And Quiet, som treffende nok beskrev det som «a record to sit with, to get lost in». Der forgjengeren «Menneskekollektivet» preges av lange, ekspanderende lydflater drevet framover av klubb-beats, tar «Selvutsletter» uttrykket et steg videre. Store deler av albumet ble til ved at gitarist Håvard lagde gitardeler som Jenny senere stykket opp og omorganiserte. Tekstlig kretser albumet rundt motiver hentet fra Jennys ungdomstid: kveldsturer i bybildet, bandøvinger på 90-tallet og internettets spede begynnelse."

For en drøm. For en aspikk evt mosaikk av musikalske juveler. Ekkoet av Brian Wilsons Beach Boys på sitt mest fargerike flagrer gjennom moog-filter og vakker London-eskapisme. Sean O'Hagan, general for orksteret som gjennom sin fartstid på flere tiår, også som Microdisney har begått noe av det flotteste av popmusikken du sannsynligvis aldri har hørt. De er et av Sondre Lerches «favorittband». Se, han har forresten laget en egen «Sondres Topp 20 High Llamas låter». De er også fortsatt ståendede som ett av min søster Elviras (Nikolaisens) fineste favorittminner fra tenårene. Ikoniske «Cold & Bouncy». Samtidig som Stereolabs «Dots and Loops» og Tortoise’ «TNT», som alle nærmest kom ut back to back i løpet av sesongen 97-98 satte undertegnede og mange andre crazy musikkfreaks' hode i kok. I min bok en hellig treenighet innen moderne musikkhistorie. Jeg elsker Sean O Llama. Kunne skrevet side opp og side ned om denne nydelige, ydmyke og stille, sterke personlighet. Men hodet har sagt stopp og du med hode på riktig sted under armen bør skjønne din besøkelsestid. Han ble sensasjonelt nok foreslått som collaborator for Brian Wilson for en gjenoppstandelse av selveste Beach Boys (offisielt og objektivt sett verdens fineste musikk). Men dette skjedde aldri. God knows why. I Møllebyen i juni vil du uansett få høre musikk som opprinnelig var komponert for Tricatels prosjekt «7X7» (Jean Pierre Müller) - for ingen ringere enn Chanel - i huset til enda mer selveste Karl Lagerfeld. Du vil også få høre nye og andre klassiske Llamas hits. Med franske Bertrand Burgalat og Catastrophe som backingband. På toppen av dette kommer flere celebre gjester. Vi har æren av å presentere Seans datter Liv, som gjør duett med sin far, samt våre "egne", fasjonable Sondre Lerche og Elvira Nikolaisen. Dette blir helt enormt.

Vi gjør et unntak og inviterer vår kjære, begavede venn Daisy tilbake – nå med band – til Lyse Netter 2024. Naturbegavelsen fra Mousehole i Cornwall har veldig mye bra på gang om dagen… The Guardian og flere har viet henne oppmerksomhet, og hun har begynt å synge i bredere register.

Vi følger spent med og må si det er en ære å kunne presentere henne på LN24!!! Nå også under årets «Incredible Guitar Strings Day» part II!

Her, faksimile fra oss selv i fjor:

'Incredible Guitar Strings' Day på Lyse Netter lørdag 10. juni kl.13.00 @house_of_foundation

Daisy er en naturgave av de sjeldne. Hun plukker opp det ene instrumentet etter det andre, og gjør det til sitt – med nydelig, delikat intuisjon, varhet og respekt, uten at det fratar henne evne eller vilje til å dra av sted på de mest spektakulære utflukter – enten det er på håndtromme, gitar eller med stemmen hennes. Hun sies å kunne snakke direkte med naturen, og har som Obelix fått en solid dose av training da hun ramla i gryta hos sine hengivne kunstnerforeldre i dypeste hippie-Cornwall, nærmere bestemt i fiskerlandsbyen Mousehole – nede på tuppen – nesten så langt sør du om mulig kan komme på Englands vakreste sydspiss.

Daisy har tross sin unge alder allerede gjort de nydeligste covers, av Bert Jansch/Anne Briggs, Nick Drake og Sandy Denny, og kunne vanskelig skjule sin begeistring da vi nevnte Mike Herons ankomst.

Daisy har vært her én gang før, da the Nikolaisens åpnet sitt studio, og har siden den gang blant annet rukket å spille support for (Lyse Netter-aktuelle) The Brian Jonestown Massacre.

Men nå – i en verden hun virkelig hører hjemme i – gleder vi oss stort til å høre henne fremføre nye og gamle skatter, med sin særegne personlighet, sensitivitet og hellighet. Anbefales!

Offisiell nettside

ITALIENSK SPACE ROCK, COSMIC DISCO, ACID, PSY TRANCE LEGENDE

Første gang i Norge - ever!

Jeg ble litt satt ut - første gang jeg hørte Sensations’ Fix.

Det var et radioprogram som skura og skravla avgårde. Så kom denne nydelige låta. Jeg visste ikke hva det var, men lot meg fort irritere - over hvor bra det låt (!) - dette nye, sikkert unge hipsterbandet.. hvor flinke de var - til å kopiere..! Ganske så «autentisk» i soundet, faktisk. Irriterende godt hermende, og faktisk fete låter. Hm.

Ikke verst, tenkte jeg.

På den andre side. Endelig et bra, yngre band som faktisk har skjønt greia. Til tross for online Pitchfork studies resonnerte jeg ivrig videre mitt patetiske prosjekt småhat. Sikkert sånne kulturelt nyrike, smartass designerhoder, selvsentrerte kunstdudes. Dudes.. som møtes på korrektrock-bar i Bushwick (siden Williamsburg nå er blitt for passé dyrt og sooo yeasteryear). Evt bare privilegerte assholes på payroll av velstående foreldre - de har langt 70-talls hår og går i denim prydet med patcher av Thin Lizzy og Blue Öyster Cult.. Joda. Og sannsynligvis utgitt på Bomp! «2012» leser jeg på Spotify. Nettopp. Det var det jeg visste.

Tenkte jeg.

Så herlig feil kunne man ta. Dette var Sensations’ Fix. Musikk fra slutten av 60-tallet. En gjenutgivelse av Franco Falsinis band som han enten solo eller i bandkonstellasjoner opererte under i vel over et tiår. En fyr fra Firenze i Italia som dro over dammen, bosatte seg i Virginia, forskanset seg i en kjeller full av synthesizere og lydeffekter - midt i gokk på den merkelige amerikanske østkyst. Som modda sine egne båndspillere i teknologiens spede barndom og som på mystisk vis fikk henda sine på en Minimoog lenge før den kom på markedet. Som spilte konserter med Soft Machine og hang ut med Jethro Tull, men merkelig fortsatt så godt som ukjent for folk, med unntak av ihuga galninger, platesamlere og verdenskjente musikere.

Dette er bra greier! Frekk og utfordrende, vakker og fargerik, moderne og fortsatt duggfriskt. Progressivt, uten å være selvhøytidelig og nerdy (slik «progressiv» musikk ofte kan fremstå). Glem Goblin og Dario Argento for et stakket sekund. Dette er FRI og freaka kosmisk rock!

PS. At han siden den gang har eksperimentert innenfor ulike «kosmiske» genre - det være seg disco, post-punk, acid house og psy-trance er i retrospekt ingen stor overraskelse.

PS2. Dette er altså Falsinis første opptreden i Norge. Så absolutt på tide! Don’t moss out!

Vent nå litt, var ikke han der merksnodige franskmannen på Lyse Netter ifjor? Helt riktig. Han der fyren, IGJEN. Vi spoler tilbake. Det var tidlig juni 2023. Du observerte ham kanskje – på sykkel, opp og ned fra sin midlertidige bopel på Framnes, Jeløya. En lett dresskledd Bertrand fra Paris seiler smilende forbi i juniværet. Han er på vei til øving i Møllebyen med en fløyte under armen for å møte sine nye bandmedlemmer for første gang. Ved Dekka Bord venter Ole-Henrik, Kari og finske Jimi. Hans gamle venner, A.S Dragon, Michel Houllebecqs tidligere backingband, har nettopp ankommet, og sammen med Bertrand forsvinner de inn i øvingslosjen for å stemme opp. Fem minutter senere er noteblekkene på og musikken i gang. Farfisa, Rhodes, fioliner og fløyte fyrer opp “Ma recontre” og huset i parken fylles med øyeblikkelig overveldende glede. Bertrand Burgalat. Initials B.B. En vår tids fransk legende. Ikke Brigitte Bardots Gainsbourg, altså. Men like fullt komponisten, arrangøren, produsenten og musikeren Bertrand, en ydmyk, understated vulkan av idéer og generøsitet, som nærmest vokste opp i barmen hos sitt franske forbilde og ikon, morsomt nok med samme initialer. Nå kommer han altså tilbake til Møllebyen, for her er det så uendelig mye mer å ta av. Historien hans er sprekkfull av såkalte highlights, slik vi ville lest dem. Ikke dét at han flasher med sin såkalte CV. Bertrand har jobbet med Air. Har vært en slags uoffisiell mentor for Daft Punk. Produserte Laibach før han knapt hadde fullført ungdomsskolen. En slags Jean-Claude Vannier eller Jack Nitzsche for en neste generasjon oppvakt ungdom. Nylig lanserte plateselskapet hans, Tricatel, albumet “7X7” – Under the sign of 7 – et dobbelt vinyl- og bokprosjektet med 777 håndnummererte kopier av temaet “Seven notes in the scale, seven days in the week, seven colors in the rainbow, seven wonders of the world, seven virtues and seven sins, seven ages of life, seven samurai, seven dwarfs for Snow White…” i nært samarbeid med stjernenes heiteste lag av mestere: Nile Rodgers (Chic/David Bowie), Terry Riley, Robert Wyatt, Mulatu Astatke, Sean o’Hagan (The High Llamas) og Kassin – et gedigent soundtrack i samklang med belgiske Jean Pierre Müllers visuelle arbeider. Det er med andre ord overflødig å skrive så mye mer om rikdommen i Bertrand Burgalats univers. You get it. Hva han kommer til å gjøre i juni, og hvem han tar med seg er foreløpig et mysterium. At han holder kortene ekstremt tett til brystet er ikke oss imot. Vi gleder oss bare enda mer!

Offisiell nettside

Tricatel

Beskrevet av selveste Tricatel label prez Bertrand Burgalat: «Catastrophe is a group that does its utmost to mask its deep originality, combining vocal harmonies, theatre, dance, literature. They started as a collective, and are now a steady four-piece band, each member of which has special qualities and poetry.» «Phenomenal stage presence» ifølge Alix Menoret, Tricatel label manager For første gang i Norge og Skandinavia. Denne stilige, underfundige og typisk fransk-merksnodige kvartetten. Funky, soul-a french pop i det ene øyeblikk, poesi-chanson litt som Léo Ferré i det neste, quirky hipster lo-fi møter hip hop i det neste, så plutselig som en varmepistol av epic psychedelia. Slik bare franskmenn kan twiste musikkteateret. Sammen med Bertrand Burgalat utgjør de backingbandet til Sean O’Hagan, og kommer dessuten til å fremføre både eget og Burgalat-materiale på festivalen. De er selvfølgelig også på Tricatel-labelet og utgjør herved det kompletterende element av «7X7»-prosjektet med Jean Pierre Müller for årets Lyse Netter. Velkommen til Møllebyen og Moss, Catastrophe!

Jean Pierre Müller er en belgisk neo-popartist, komponist og musiker. Han arbeider med og forener en rekke teknikker og kunstformer i sine arbeider – fotografi, tegning, silketrykk, maleri, skulptur og mekanikk. På LYSE NETTER 24 vil deler av «7X7»-prosjektet bli presentert; Müllers lydskulpturer (bl.a av Robert Wyatt) forenes med med Sean O'Hagan/High Llamas live – backet av Bertrand Burgalat og den franske gruppen Catastrophe. Samarbeidet hans med musikere forholder seg interaktivitet til maleriene og skulpturene, og gir publikum nye deltakende måter å komme inn i hans verden på. Konserten på LN24 vil blant annet inneholde et spesielskrevet stykke opprinnelig fremført under et Chanel show @ Karl Lagerfelds', samt ferskt og klassisk materiale. Vi baker også inn duetter med noen av Norges største «fans» – Sondre Lerche og Elvira Nikolaisen. Les ... Tricatel is proud to present, in a limited edition of 777 hand-numbered copies, the superb double vinyl/book dedicated to 7×7, inspired by Bertrand Burgalat. Seven notes in the scale, seven days in the week, seven colors in the rainbow, seven wonders of the world, seven virtues and seven sins, seven ages of life, seven samurai, seven dwarfs for Snow White… Under the sign of 7, Belgian artist Jean Pierre Müller, in close collaboration with seven music legends (Robert Wyatt, Archie Shepp, Sean O’Hagan, Mulatu Astatke, Kassin, Nile Rodgers, Terry Riley), has conceived a magical project combining visual and sound compositions, in all senses and meanings. In the summer of 2012, 7×7 was first presented to the public in its entirety at Edinburgh’s Summerhall, the start of a series of high-profile exhibitions and shows that have taken 7×7 from New York to Cannes. Ten years later, Jean Pierre and Tricatel would like to dream again with you, this time of a physical object celebrating 7×7 and offering the general public the opportunity to own a piece of the 7 colors dream. This art and music object is a Gatefold double-vinyl, comprising two white vinyl records in printed inner sleeves and a 64-page booklet in the center, like a book. More about Jean Pierre Müller: jeanpierremuller.be / 7x7art.com

J.P SHILO (Hungry Ghosts/Rowland S. Howard) – MIKA BAJINSKI (Sometimes with Others) – STEVE SHELLEY (Sonic Youth) !!! På LN 24 !!!

Faksimile fra Down Under:

«J.P. Shilo (Aus) & Steve Shelley (US) will be joining forces once again in May/June 2024. The pair last toured together in 2019, promoting Shilo’s «INVISIBLE YOU» album throughout Europe and the UK.

Shilo & Shelley first worked together in the ‘90s on Shilo’s instrumental group - « Hungry Ghosts » in NYC, where they recorded the Ghosts’ sophomore LP - « Alone, Alone » at Sonic Youth’s studio, and continue to collaborate to this day.

They will be joined this time around by the sonorous stylings of German chanteuse - Mika Bajinski - from Berlin based experimental noir ensemble - Sometimes With Others.They will also include a selection of songs by the Late Rowland S. Howard, which J.P. worked closely on.

This talented and dynamic trio are fragile in their minimalist beauty, yet able to suddenly burst open with stabbing intensity. They’ll be making their debut by showcasing an eclectic selection from both Shilo & Bajinski’s catalogues, as well as previewing new works from their latest collaboration. Be prepared for shape-shifting swirls of dark rock and diverse weirdalisations.

You will dance, you will weep, you will definitely fall in love.

Dævven heller, selveste Heidi Bjerkan. Jord, vann og dyras beste venn. Norges ærespresident på Bocuse d’Or, Trondheim, matjordas postergirl med high end matakademi på grasrotnivå for kunnskapshungrige unge og selvhøytidelige eldre, før dette Slottets egen kokk og nå Michelin-prydede Credos grunnlegger og visjonær. Hva mer kan man si? At hun reiser verden rundt, men tar seg tid til Møllebyen og årets Lyse Netter - i alle dens former og farger - det forklarer vel alt om hvem hun er - og for oss bare helt vidunderlig, inspirerende og forfriskende.Det mange derimot ikke vet er at hun også har en særs utviklet og kul musikksmak! Mon tro hva hun kan finne på… Heidi, vi gleder oss veldig!!!

Offisiell nettside

The one and only Ivar Eidem. En helt. Engel. Generøse galning. Eccentric. En kokk over alle kokkegrenser. Tandberg hifi fantast. Øverste beskytter av Urtene i den hellige Hage. Kanskje Norges største John Cale-fan. Og sist, men selvfølgelig ikke minst: Keyboardist, stor vokalist og artist av rang: The Cut. Merchants of Venus. De merkelige Kid D. & The Nightshades. Og ikke minst Matchstick Sun og solo, deriblant med sin spellemannsdekorerte LP «Missions of a Clown». Nå igjen endelig i gang med egen musikk, og på Lyse Netter alle artisters restaurantsjef. Det kan til og med hende vi får høre en tone eller to. Den fatalist som lever får se.Ufattelig glimrende type som vi er svært så heldige å ha med i vår vakre lille familie.

Marcus Forsgren og jeg har vært venner siden før denne verden ble til. En utmerket person og andektig, hellig ridder av den gode kampen for musikken som ikke gir opp. Etter mange år ved roret i det utmerkede trønderrock-bandet, Lionheart Brothers, gikk han omsider solo, og har siden den gang bedrevet utsøkt og småjålete popmusikk (jeg skriver dette som en sann hedersbetegnelse) med mesteparten av nevnte Lionheart som «backingband». Han spiller også gitar for Horntvedt-brødrenes Jaga Jazzist, og driver på toppen av denne saft suse kransekaka studio Paradiso sammen med en annen kjenning av musikkpolitiet, broder Engfelt. Sammen holder de flammen høyt hevet over tvilsomme flæshende studio-jocks, gentrifisert hipsterpop og hult sjeleflammeslukerunivers. Som studiomann har Forsgren en rekke sterke utgivelser under beltet, blant dem Northern Belle, Pom Poko, Sondre Lerche og Susanne Sundfør(?). Han har nylig selv høstet masse gode ord fra pressen for sitt siste album «I Dreamt I Was Dreaming». Vi er ekstremt takknemlige for at hele barteballetten har stilt seg til disp for rockens alter og den villeste helgen i Møllebyens musikkhistorie.

PS! Sjekk ut hans ferske plate - med låter som "She's a Ghost" og "I Think About My Mother".

Bandcamp

Denne mannen trenger ingen introduksjon… Nå gjenstår det bare å se hva han finner på i år !!!

Joe Boyd & Nick Drake Musical Offerings with Julian Mash

Dette er så ufattelig vakkert!

Amaury Cambuzat, Daisy Rickman, Mary Lattimore, Sean O'Hagan, Ryan Van Kriedt, Sondre Lerche, Bertrand Burgalat, Thea Tunås Bratteng, Moon Relay, Hilma Nikolaisen.

Joe Boyd

Julian Mash

Amaury Cambuzat

Daisy Rickman

Mary Lattimore

Sean O'Hagan

Ryan Van Kriedt

Sondre Lerche

Bertrand Burgalat

Thea Tunås Bratteng

Moon Relay

Hilma Nikolaisen

Faksimile fra den innerste krets av norsk folkmusikk: «Thea Tunås Bratteng er en norsk musiker og prisvinnende felespiller med røtter i folkemusikken. Hun begynte å spille fele som 7 åring. Thea har siden den gang utviklet seg til å bli en allsidig og ettertraktet musiker innenfor ulike sjangre og besetninger. Thea Tunås Bratteng har utmerket seg som en lyrisk felespiller med en krystallklar tone, sterk innlevelse og godt driv i musikken. Hun spiller også Nyckelharpe.» Blant annet har hun vært å høre sammen med markante musikerpersonligheter som Trygve Seim, Frode Haltli og ikke minst under fjorårets Lyse Netter, da hun framførte Incredible String Band klassikere med originalmedlem og grunnlegger av det ikoniske skotske duoen, Mike Heron. I år bidrar hun i ulike konstellasjoner under lørdagens Nick Drake-hyllest. Se for deg både nyckelharpe og full-size Lattimore-harpe i skjønn Drake-forening. Vakkert!

Isaiah Mitchell / Hallberg Daði Hallbergsson / Markus Berntzen.

Hvem skulle tro!? Hunt Sales' eksklusive og fargerike tricolor av et "backing" band!!!!! Super, super exciting!!

Isaiah Mitchell - internasjonal størrelse og fantastisk mann. Kjent bl.a fra det tunge space-blues bandet Earthless, og tidligere fra sørstatslegende-gruppen the Black Crowes. (Pic by Marta Estelles)

Hallberg Daði Hallbergsson - ruvende Islandsviking og bassist i amerikanske The Brian Jonestown Massacre, også kjent bl.a fra tida som kid i det islandske punkbandet Jakobínarína.

Markus Berntzen - Østfolds "egne", glimrende "Mick Ronson", fra Halden og band som Mandalai Lamas, De Marvells, Warp Riders og Squareheads.

FOR ÉN TRIO!!!!!!

Kjetil D. Brandsdal. I min bok (sammen med HP Lindstrøm) en av Rogalands store sønner, som i tiår etter tiår tross sin fortsatt relativt unge alder har stått støtt i eminent produksjon, til tross for trender og stadige stavanger-reunions av all slags folkelige greier om reker, sild, tang og tore rulla i tjære på torget og annen, smått kommerst illeluktende Jacque Brel på rogalandsk. Alltid uredd og på kanten, snålt, sjøskjeivt og vakkert, fullstendig uten staffasje, bomber og granater, gassmaske eller sjanglete heiarop. Ja, heller på tross av har herr Brandsdal, ofte forut for sin tid levert nye lydstunts og samarbeid, i form av prosjekt som Noxagt, Ultralyd (senere No Balls med folk fra Brainbombs (LN23) og Anal Babes (LN26! Echhmm.. evt lyvetegn under bordet red anm.) samt en haug vidtspennende samarbeidsprosjekter. Ikke rart det er Sonic Youth som skriver ham fanbrev og ikke naboen, som knapt vet hvem han er.

Fet og heftig analog/manuell trykkekunst (Kjetil trykker forresten Lyse Netters eksklusive festivalplakat sign. Bendik Kaltenborn), han driver plateselskapet Dridmachine, alterno-platesjappa/live/kunst/arbeidsfelleskapet undergroundinstitusjonen CAS/Consulatet (på Storhaug i Stavanger) og slektning til våre felles venner, glitrende Kafé Hærverk i Oslo. Alt dette med en stødig estetisk ypperlig inspirerende bisarr humoristisk hånd, til inspirasjon for mange og forhåpentligvis fortsatt til ørliten irritasjon for de som føler seg kilt litt i kilevinken.

Med til Møllebyen har han med seg en annen herlig personlighet av en frittspillende rogalending, Thore Warland. En fri sjel, perkusjonist, evt trommeslager, av mang en rang - enten man kan kalle det jazz, tribal minimalist eller hardcore støy. Fritenker, musikalsk kraft og tross ca halvparten av alder til sin makker virker de svært så samstemte i sin musikalske gjerning. Warland er blant annet kjent fra gruppen Staer og sine mange samarbeid med folk som John Hegre (også med i en av Brandsdals Noxagt konstellasjoner), Bergensmonsteret Kjetil Møster og en rekke samarbeidsprosjekter («med faktisk kontroll nede på kontinentet»).

Vi er både takknemlige og beæret over dette besøket.

SJØSJUK HYPNO-MANIA!

PS. Dridmachine/Consulatet blir å finne på festivalområdet, med sine utsøkte objekter for salg.

Anført av glimrende gitar-hacker Daniel M-G og tre svært så ypperlige dromedarer fra den nysgjerrige, inspirerende og oppfinnsomme delen av den små-merkelige norske musikkfaunaen, er Moon Relay utvilsomt en interessant kvartett av stadig nye og saftige krumspring hypno-rock med moderate epileptisk fremkallende midler. Har alltid tenkt litt Wire, litt Contortions (minus James Chance), litt Glenn Branca med lite rockeband før hans lille Delusions of Grandeur. Fettest fett!

Vi er SUPERglade for at de kommer på besøk, og i forkant av dette har de sendt følgende telegram via trainhopper hobos på toglinja til Moss, og så på engelsk da!

«

Moon Relay is an Oslo-based noise-rock group consisting of Daniel Meyer Grønvold, Håvard Volden, Magnus Skavhaug Nergaard and Christian Næss.

Drawing on the fractured funk and machine-aesthetic of late Seventies/early Eighties post-punk and No Wave bands, plus the motorik-meets-electro rhythms of ‘Planet Rock'-style hip-hop, Oslo-based experimental rock quartet Moon Relay combines pin-sharp, real-time musicianship with a powerful conceptual punch. It’s a world where buzz-saw guitars mesh with disco handclaps on a series of hypnotically immersive instrumental grooves intersected by avant-garde collages of found sound and studio doodles.

»

Bandcamp

PLUTSELIG VAR DET AVSKJEDSKONSERT - AV ET AV NORGES VIKTIGSTE AVANTGARDE-BLACKMETAL CRUSTPUNK ORKESTRE - PÅ LYSE NETTER!

Les om dette uortodokse bandet, er grisete sted mellom punk, hardcore og metal: FaUSt så HaUSt. 2023 blir til necro-psykedelisk 2024! Notodden er et tvilsomt sted. Det har man da alltid visst. Se bare her. Et høyst tvilsomt knippe tvilsomme individer. Fra Telemarkens metal-metropol. Black Hole Crew AKA Ormeyngel. Denne fabelaktige, frekke, litt bondske, men samtidig verdensvante og sagnomsuste gjengen som ga ut kassetter av band som Drugged SS, Problems, Dark Times og Okkultokrati. Her flyter billed- og performancekunst, det abstrakte og akademiske over i lydnerderier, øl, helsekost, og ikke minst seriøse overdoser onde gitarriff. Kvartettens debutalbum, nå kanoniserte «Ride the Relapse» fra 2008, i sin tid den aller første servering fra Fysisk Format, Norges ledende administrasjon for independent hardcore/punk og indie, er til dags dato fortsatt noe av det aller ypperste selskapet har satt sitt stempel på. Plateselskapet, med utspring i Tiger-sjappa i Hammersborggata, var badet i nabolagets skjønne fauna av fargerike utskudd, junkies, gentrifisører, romanier, narkostråmenn og politihunder stuffa med eksos. Ikke helt ulikt debutskiva til Haust, hvor man lett kunne skimte Christopher Nielsens karikaturer rullende rundt i nabolagets kratt og bakgårder. «Ugly Fucking Oslo». Ikke vet jeg, men ganske så garantert et tvetydighetens deilige kompliment, slik de omsider selv omtaler sin nye hjemby på debuten. Men det er kanskje Telemark og Emperors episke rike hvor denne neste generasjon beautiful uglies virkelig har hentet kildevannet sitt fra. Deres nye plate (for første gang på 15 år med originalbesetning) tegner til å bli en helllsikkes bænger. Studiomaestro Ruben Willems stikkende og asymmetriske akkorder blir kjeppjaget av Vebjørn lynnedslag Guttormsgaard, en slags forvridd Rob Tyner fra MC5 og hans karakteristiske Johnny Rotten’ske rulle ’R, eventuelt iført Jan Teigens evigsorte skjelettdrakt. Glimrende komplettert med originaltrommis Bastgård og Riffmeister fra Okkultokrati, Pål B. Rosenkratz på bass. En slags pønkemetallsk grisegryte a la Syd Barrett og Bad Brains. Rasende rytmer og gulpende vokal. Skrekkfilmatiske «Dead Ringer» er første singel fra plata, for anledningen prydet med en vakker duett framsatt av nevnte Guttormsgaard og en viss Igor Nikolaisen (fra det glamorøse orkester Kvelertak og deres kolleger i offentlig sektor GBZ «The Good Bad and the Zugly»). Et svært lovende tegn på en saftig oppfølger til Fysisk Formats første, og kanskje aller beste «hardcore» plate ever. Nå kommer de, visstnok svært spillesugne, til Lyse Netters mørke fetter. Vi gleder oss som skrikende, nyfødt ormeyngel! NB. Spiller fredag 7.juni FILE UNDER: Bad Brains, Syd Barrett, Aura Noir, Johnny Lydon/Sex Pistols, Emperor PS. Non-fiction, sakset noe fritt fra presseskriv: «Dead Ringer» er første smakebit fra den kommende fullengderen Negative Music og gjestes av Ivar Nikolaisen. Ruben Willems produsent-tjenester omfatter band som Kvelertak, Bokassa, Djevel, Ondt Blod, NAG, SIBIIR og The Good the Bad and The Zugly. Myten om en Dead Ringer kommer fra historier om graver som ble utstyrt med en snor festa til en bjelle oppe ved gravsteinen, og hvis bjella ringer er noen blitt begravd levende

Spotify

En stille legende. Som aldri ber om det største kakestykket, eller førstefiolinist-posisjon. Onkelen Larry starta AC/DC med Young-brødrene. Bestefaren David spilte med Dave Brubeck, Paul Desmond og Cal Tjader. Hans tippoldefar, Ollie Clausen, var orgel-lærer for Edvard Grieg!

Ryan er av et varmt hjerte og en rikholdig katalog med band som Sunsplit, Asteroid No.4, Dead Skeletons og inntil nylig Brian Jonestown Massacre.

Registrerer at han om dagen har satt en ydmyk camp i gamle nabo Klaus Kinskis gamle hytte – og det virker komme ny musikk! Fra Nord California. Fra Island. Og alt, alt mellom her og der som han til enhver tid befinner seg.

En Lyse Netters beskytter, maskott, legende og stemningsskaper for Møllebyen og Lyse Netter. Lukk opp hjertets dører og spre håp. Verden er bedriten og vi må gjøre noe med det. Jeg er så ufattelig glad for at du er med i dette Ryan! Lyse Netter og en av undertegnedes aller beste venner.

PS. Skal etter sigende spille med alle kontinenter under LN24: Bertrand Burgalat, Daisy Rickman, The Rowland S. Howards og under en Nick Drake-session. Det er bare å følge med!

Henrik er den stålsterke karakter som stiger opp på surfebrett på bølger av lava fra sagaøya. En kjær venn av venner – med stramme solbriller innendørs, fortid i stammeslæmmerne i Dead Skeletons og grunnlegger av Singapore Sling. Han har i en årrekke vært en ukorrumpert stemme på Island og sender oss varme og iskald presisjon via moderne røyksignaler over sjøen:

«

The Cult of One is a one man band. Conceived as equal parts Beat Happening and Sigue Sigue Sputnik, but may sound like a «cross between The Sisters of Mercy and Lee Hazlewood». What? Here’s what: Evil garage rock with synth bass, drum machine and lots of fuzz and echo. Back to the basics. Simple as fuck. Get rid of the garbage, here’s The Cult of One.

»

Cramps og death rock nedi ålegryta ved elva. Sylskarpt på Ålen fredag!!!

Bandcamp

Rowland – denne allestedsnærværende, spøkende skulptur innen kunstrocken. Elegansens knivskarpe gitarpionér og Nick Caves musikalske svirebror, utfordrer og helt. Udiskutabelt Thespennings- og uromoment i deres felles Birthday Birty, senere These Immortal Souls-frontmann og elsket av så mange. Han døde altfor tidlig, men hans sjel lever fortsatt og er sterkt tilstede. Til LN24 kommer flere herlige typer som faktisk spilte med ham. Da er vi ikke vonde å be om en aldri så liten musikalsk feiring i øyeblikket!

RSH For Ever!

Sjekk ut den heftige dokumentaren «Autoluminescent» m. bl.a Bobby Gillespie, Thurston Moore, Kevin Shields og nydelige, long time partner og bandkollega Genevieve MacGuckin.

LYSE NETTER PRE-FESTIVAL THURSDAY SPECIAL @ HoF:

Feat. J.P Shilo (long time RSH collaborator) + Steve Shelley (Sonic Youth) + Mika Bajinski (Sometimes With Others) + Ryan van Kriedt (BJM/Dead Skeletons) + Hallberg Dadi Hallbergsson (The Brian Jonestown Massacre) + Simon Runarsson (Flauel Neðanjarðar AKA After Hours) + Henrik Björnsson (ex. Singapore Sling/Dead Skeletons) + djs & surprises!

Richard Norris (Beyond the Wizards Sleeve) DJ SET

ACID HOUSE // BALEARIC // SPACE ROCK IKON

Buckle up. Reference rant alert. Space is the Maze.

Den høytflyvende herr Norris begynte å lage plater allerede som 14-åring. Punkbølgen vasket over Storbrittania, og det tok ikke lang tid før punken tok av og oppover i galaksene, hvor det for Norris’ vedkommende bar inn i fargerik psykedelia og musikkfontenen Bam Caruso, der han også ble medredaktør i labelets «Strange Things Are Happening» magazine.

Reisen videre er in hindsight ganske så psykt å reflektere over: Som co-produsent med Genesis P-Orridge (Psychic TV/Throbbing Gristle) spydspisser han seg inn i den tidlige fasen av acid house, hvor han under innspillingen av «fake comp»-prosjektet Jack The Tab «Acid Tablets» møter Dave Ball fra Soft Cell. Sammen tar de prosjektet videre som The Grid, et beist som senere skal få stor suksess med låter som Balearic-klassiker’n «Floatation» og megahiten «Swamp Thing».

Men her er det mer krydder i valsen. Via samarbeid med Brian Ferry, Marc Almond, Joe Strummer, Pet Shop Boys og ganske mye senere som medlem i bandet The Time and Space Machine blir duoen Beyond The Wizards Sleeve til. Sammen med makker Erol Alkan (likemann og legende spacehead DJ) transkriberer duoen seg, via manipulert UK kraut og spacerock inn i evigheten, om enn for en heftig stakket stund.

Hei, stopp en halv. Jeg skriver jo for å meddele noe. Vi er faktisk så heldige å få besøk av Richard Norris i Møllebyen i juni! Han mellomlander her, før han atter en gang slår ut vingene og flakser videre til neste planet. Superstoked, to eternity. Vive La Trance!

PS. Puh. Det stopper langt fra her. Som BTWS +++ alias har Norris snart remikset selve Evigheten: Chemical Brothers, Badly Drawn Boy, Goldfrapp, Tracey Thorn, Warpaint, Temples, David Sylvian/Robert Fripp, Yello, Cornershop, Saint Etienne etc etc etc

PPS. Og det kommer vel sannelig en bok herfra også. Men dét skulle bare mangle. Han er jo tross alt journalist og forfatter i sitt jordiske liv.

PPPS. mysteriously du vil kanskje dobbeltsjekke urban dictionary BTWS

Frans J. Bassist connnoisseur og glimrende herre fra våre naboers space n sci-fi-ekspansiverende robotomerte og krautifiserte orkester Les Big Byrd. Har gjennom et heftig musikalsk liv (helt tilbake til sin tid i smått rockhistoriske Fireside) vist vidtspennende register og kjærlighet for musikk fra hjemlige og svært så out there galakser.

Vi er super stoked for at han kommer for å dele litt av sin inspirasjoner og platesamling med oss i juni! Vive La Frans.. !

Diamonds rhinestones and hard rain

Faksimile fra Espen Klubb-ist om denne fete duoen: SYNK er en duo som består av de to produsentene Naomi Camilla & Ida Stein. Settene deres er eklektiske, lekne og inneholder ofte svevende synther og perkusjon med harde kicks og drivende basslinjer. Duoen blander sjangre som electro, techno, breakbeats, trance og house. Elementer av disco sniker seg også inn! Den nyeste utgivelsen «Acid FX1» er en drivende acid techno-låt gitt ut på Amsterdam-baserte Everyone On Acid. I 2021 ga duoen ut en breakbeat remix av Nattl4mpe ́s «Nejjj» på det Bergensbaserte plateselskapet Mhost Likely. Debututgivelsen dere ble også utgitt i 2021. «Lykkemaskin» (Prins Thomas Mix) ble utgitt på plateselskapet Full Pupp i 2020. Og på samme selskap ga SYNK ut sin første EP med navn «Ting Skjer». SYNK kommer til LYSE NETTER med helt fersk musikk; et ekte live techno sett – noe vi definitivt ikke har sett i Moss før! Kan vi håpe på en premiere på nytt materiale? Gjør deg klar for et hinsides driv og et knallsterkt sett fra en duo vi kommer til å se mye mer av i framtiden. TECHNO!

Soundcloud

DJ Espen Moen-Hermansen er bookingansvarlig for Lyse Netter Klubb og grunnlegger av plateselskapet Neppå. Haa er Full Pupps resident dj gjennom 15 år på Blå i Oslo og utgjør sammen med sin bror Prins Thomas "The Loft" på Jaeger i tigerstaden. Han utgjør en sterk farge i junihelgens tricolor Moss Massive, og er utvilsomt en viktig bidragsyter for LN24.

Vrengt vrenges igjen på Lyse Netter 2024! Og det spørs om Ålen blir stående. For her skal det meget muligens surfes igjen – over bar, Petter og krokodille. Fine, bjelkene i taket også. Moss' flotteste vannhull. Etter fjorårets suksess ble vi altså sultne på mer. Vi har bedt våre gode venner og nå (som jeg stolt kan meddele) våre nydelige venner, gutta i Vrengt, om å overta som ambassadører for fredag og lørdagskvelden på Ålen. Men også som med-ambassadører, for Lyse Netter! Dette er fantastisk og vi er veldig glade for å ha dem med! Her, faksimile fra oss selv ifjor, om et av Moss' nyeste og beste band: «Samverket. Et favorittsted i Moss. Vi er mange some elsker denne lille oasen; duften, bakverket, stemningen i veggene – og ikke minst, de som jobber der. I miksen av skoleboller, melis, hverdagsvrøvl og kanel i alle svinger dukker musikk opp i babbelet og ett band – VRENGT – kommer stadig fram i miksen. Et ungt, smart, skikkelig bra band. Fra Moss! Ryktene har visst begynt å gå, og dette langt ut over byens grenser. Det sies at de er gode live, og at de skriver bra låter. Dette stemmer. Vrengt fra Moss! Moderne og fyrrig post-punk-pop med gode nikk til 60's psykedelia. Med kløkt, idiotisk energi og ambisjoner langt ut over Follobanens rekkevidde har bandet begynt å etablere seg nasjonalt, blant annet via NRK P3s Urørt, som er uttalte fans. Hvem vet – kanskje mossemonsteret kommer og biter dem i halen og at de blir «Østfolds nye Bob Hund» eller vår egen lille sørstatspunkete The Shins – på mossedialekt… ehh. På en hellig seng av Petersons stank og Moss Amfi sine spøkelsesbelagte rekesmørbrød? Det er så kult at det kommer ny god musikk fra det som en gang var mekka for garage og punk. Norsk rock trenger nye tryner! Vreng alt sammen! 100% – Møllebyen – Maximal – Rock n’ roll»

Instagram

Haldens store sønner & langhåra høyoktan sørstatsblues!

Litt lenger sør - og dypere ned i Norges sørstater kokes det. Tungt i rytme, gitarforsterkere på max tortur og en sviende eim av rock n rollsk wunderbaum med leopardmønster..

Heeelt på tampen her fløt det altså inn et elektronisk flyveblad. Vi græspa det med begge henda - og fant plass i vår etterhvert svært så cræmma program for de sene nattetimer. Haldenserne har holdt på en stund, og har et varmt rykte som live-band, og er fortsatt på vei oppover og framover med sitt stadig utviklende sound. Undertegnede har bevitnet dem selv, og kan med sikkehet si at du ikke vil bli skuffet hvis du liker intens, kaotisk fraglerock med hang til viss psykedelika, garage og generell senkvelds gjøgling . Det er rock langt over scenekant, bar og Ålen-krododiller.. her spares det ikke på verken konfekt, konfetti eller smuglersprit!

Begge disse konserter - høyst anbefalt - og det ryktes dessuten om rykende fersk rubber, soul og premiere på masse nye låter!!

Fredag på Ålen og LN24 blir uansett en slags herlig "Cramps death rock" natt - sammen med The Cult of One og nydelig DJ (TBA)!

Vi gleder oss stort til besøk fra Halden!!

NB. Markus-gitarist skal forresten forsiktig opp i ringen med et aldri så lite Iggy/Bowie historiens rockeikon dagen etterpå, også. Ikke så far fetched fra hva de selv holder på med, heller.

Bandcamp

Kanskje Oslos nydeligste og mest glimrende dj-personligheter kommer til Lyse Netter!!!!! Her kan du lese litt hva Jæger skriver om Helene: It's time to make some noise with Helene Rickhard Helene har også laget en egen miks for LN24 som kan høres her: HR LN24 MIX Raymond er også en vandrende legende og en sann, inspirerende venn. Vi er svært stolte og glade for at dere kommer og krydrer dag evt lyse natta i Møllebyen!!

Oj, oj, oj - hvem er så denne spennende og svært så mystiske DJ-duo???

Nabo, ruvende husspøkelse og eks-Mossiallisstisk venstrepartihøvding. Men ikke minst en heftig og quirky indiepop-connoisseur og platesamler av rang. Øivind T-B har som Henrich Gerners gate middle-of-madness-sausa beboer nok en gang blitt holdt som Lyse Netter-gissel. Vi tenkte at en karakter i besittelse av slik en rikholdig platesamling for én gangs skyld burde lokkes ut i lyset og gleden. Det er en sann ære, Øivind! Gleder oss til å høre hva du graver fram fra innerste hylle på loftet.

Hvitsten Salong er en løst sammensatt horde av skapende mennesker i Hvitsten, en kunst- og musikkfestival og en residens for truede, sensurerte og forfulgte kunstnere fra ulike deler av verden. Hvitsten Salong bruker uterommene i skogen, parker og hager for å vise kunsten utenfor den hvite kuben uten stettglass og elitistiske prosjektbeskrivelser. Uten å kompromisse på det eksperimentelle, progressive og nyskapende. Her lages rom for tårer, glede, kjærlighet, aktivisme og politikk. En visjon om kunstens kraft til å forandre, for her ligger hemmeligheten i kunsten. Gi mening til liv som skal leves og har blitt levd, møteplasser for bekymringer, forundring, faenskap og vennskap. Her ligger også oppdraget i å gi plass til de glemte, utstøtte og merkelige.

På Lyse Netter stilles det ut arbeider av Christian Tony Norum, Christa Barlinn Korvald, Yildiz Yalcin, Bertoni Louis, Espen Friberg, Petter Ballo og Poyua & Saba. Varun Narain gjør performance og på Hvitsten Salong bordet kommer også Ocht Forlag.

Offisiell nettside

Ségolène Thuillart (1988, bor og arbeider mellom Tours og Paris) er en kunstner som jobber relasjonelt med lokalbefolkningen; med lyd- og tekstmateriale som de overlater henne. Arbeidet utforsker språkets plastisitet og forestillinger om liv og arbeid og det leve sammen gjennom lyd og forestillinger. Inngrepene hennes spenner fra lydvandringer til karaoke og broderi, med sikte på å fortrylle et felles oppholdsrom. Hun har blant annet samarbeidet med CCC OD de Tours, le 19, Crac, Fracs Ile-de-France og Biennale d'Art&d'Architecture du Frac Centre.

I perioden 27. april til 7. juli 2024 har Ségolène en utstilling på House of Foundation i forbindelse med Trude Johansens (kunstner/kurator) ettårige utstillingsprosjekt «Fall» (les mer: https://www.house-of-foundation.no/prosessuell.../ ). Sammen med Trude gjennomfører hun også en performance i festivalområdet.

Fra presentasjonen av «Fall»:

Sègolène Thuillarts kunstnerskap spenner over flere utrykksformer; grafikk, tekstil og performance. I utstillingen viser hun trykksaker i form av instruksjonsmanualer og køsystemer, silketrykk i form av grunnflater og kart over bygningsmasse, tekstilarbeider i form ord som definerer roller man har i et samfunn og en performance som tar utgangspunkt i opplevelsen av å være bruker av det franske NAV-systemet (CAF).

I Ségolène Thuillarts utstilling er det individets egenverdi i møtet med samfunnshierarkiet som er tema. Hva er frihet i møte med et system basert på et komplisert språk, skjemaer, koder og der en selv blir gjort til et nummer i en serie. Hvem er man når en faller til bunnen av samfunnet?

HØYT OG DIGG OG DUNDRENDE PÅ KLUBB! Nerds. Freaks. Visionaries. Blue collar & high flying party people, unite … Lyse NNNNetter 2024! Da vår gode venn og ultra-lyd-connoisseur André Bratten ringte og ekstatisk advarte oss om NNNN (Fire N’er og muligens avkappet Axl Rose-nynning) som «den beste riggen han noensinne hadde spilt på – både live og etterhvert også i studio – ble man unektelig nysgjerrig. Veien fra Brattens velsignelse til folka med adresse Syretårnet i Drammens vakre skraphaug-landskap var også heldigvis forfriskende kort. Makan til visjonær dedikasjon, moderne eksellense, bad-ass’ery og generelt eksepsjonelt fete folk skal du lete lenge etter. At disse folka med lydkastere i verdensklasse fattet interesse for vårt lille musikk-karneval i Møllebyen var for oss et symbol og bevis på felles hjerte og statement om ting her i livet.. Rolls Royce-flaggskipet, modell «ON2», er spotta på über-råe klubber i Berlin, London og Brooklyn. Andre modeller er kløktig tilstede i raffinerte studioer og ømfintlige lokasjoner rundt om i de villeste hippe og mest fremoverlentes verden. Som en del av en collab-serie med deres eminente amerikanske partner in audible crimes, OJAS, fremstår tårnet ON2 som en slags levende, ekstatisk pumpende og gigantisk alge av bouncy vellyd. En fet, skulpturell nytelse av et kunstverk i 60’s inn i 70’s Op art Vasarely-ånd møter morgendagens futurisme idag i deres veldreide, hardtslående og komplekse elektroniske lydbilder. Det låter liksom aldri vondt – uansett hvor høyt man skrur musikken! Og da snakker vi beyond høyt. At høyttalerne deres spiller museflettene av sine såkalte kolleger av mangedoble størrelser er også illusjon av interessante sanselige proporsjoner. Men la oss stoppe mannemann-snakket her. For disse greiene bærer også feminine kvaliteter. De tekniske spesifikasjonene, derimot tror jeg man bør gå rett til N-kilden for – visjonæren og sjefsdesigneren Rune Skramstad. Sånn sett passer det fint å stoppe her. Men at gutta er kunstnere in their own right, er hevet over enhver tvil, og vi er så supergira av å kunne annonsere NNNN Audio som en saftig, spennende collaborator for LN24 i hjerte sjel, hjerne og visjon. Lyse NNNNetter 2024 !

Offisiell nettside

Den mystiske Per Larsen, med Espen Thoresen som bakmann: Per Larsen er businessmannen, poeten og enigmaet som i over tre år og i samarbeid med Espen Thoresen har laget podkasten Hvem er Per Larsen. Larsens mål er å bli en arrogant kjendis som behandler sine fans nedlatende. Under festivalen kommer Per Larsen til å dukke opp på flere forskjellige steder hvor han vil fremføre sin poesi.

Europas "stiligste" label?

Dette er den utsøkte franske nasjonalskatten du kanskje ikke har hørt om. En juvel av en etikett, et plateselskap, en kulturell hub og et fellesskap som siden grunnleggelsen av Bertrand Burgalat i 1995 fortsatt holder sin umiskjennelige, eksellente musikalske og estetisk kurs, tross uten bred kommersiell oppmerksomhet eller suksess. Historien om den rikholdige katalogen og alt der i mellom er en suksess i seg selv, og en saftig dose inspirasjon for alle, musikkelskere, nerds og fans - vi nevner i fleng; Chassol (fransk stjernekomponist som også har jobbet med Solange og Frank Ocean), den glimrende amerikanske frenchpop-makeren April March, verdensstjerne og forfatter, i denne sammenheng musikkpoet Michel Houellebecq med legenden Jean-Claude Vannier og Beach Boy- eksentriker/long time Stereolab-collaborator High Llamas. Stallen bugner. Her finner man også filmstjerne Valerie Lemercher, samt vår kjære Oslo-venn Larry Mullins AKA Toby Dammit og det nå høyaktuelle «7x7» prosjektet med bl. a Nile Rodgers, Terry Riley og Robert Wyatt. Trass ett uttalt sjangeruavhengig embede er det visse elementer som går igjen i katalogen. Presentasjon og innpakning er en stilstudie. Alltid upåklagelig, stilrent og elegant. Forfriskende og psykedelisk med funky twist, ofte med nikk til nærliggende eksentrisk fransk (pop) historie. Ando Woltmann intervjuet Bertrand Burgalat, alias B.B (not so Brigitte Bardot) under hans generøse og fantastiske tilstedeværelse under fjorårets festival. Samtalen har blitt foreviget og kommer nå i «chap» form, og vil bli tilgjengelig innen kort tid. Tricatel stepper altså i år et hakk opp, og vil være representert med butikk og dertil nydelige relikvier tilgjengelige for publikum. Spar finansene til å utvide egen samling, glede naboens bursdag eller spice opp nevøens julegave. Hot hot hot og anbefales selvsagt på det sterkeste. Vi er veldig kry av at en av våre favorittlables vil være med å prege LN24. De skal få hedersplass.

Offisiell nettside

Tomme rom tenker - Anonyme koreografier

Lørdag 8. juni kl. 14:00 +15:00 . Gjennom en serie koreografiske intervensjoner i 2023 og 2024 undersøker Eva-Cecilie Richardsen forlatte bygg og tomme rom i Moss. Ikke bare som del av en sosial og politisk prosess, men som en sanseøvelse. Bygg som venter på riving, restaurering eller gjenoppbygging er som «ikke-steder» å regne, men de kan likevel ha en distinkt atmosfære og inneholder mange spor fra fortida. Rommene blir som utilgjengelige lommer i tida, men både konkrete og symbolske på samme tid.Prosjektet vil gjennom flermediale kunstneriske strategier (bevegelse, lyd, installasjon, fotografi, arkitektur og design) og sanselige skifter, løfte frem det som løsriver, stykker opp og samler de ulike temporalitetene i bygget. Om man stiller seg inn på rommets frekvens, kan det oppstå glimt av minner, visjoner og sammenhenger som gir en forbindelse til disse tidene.Del 3 av dette serielle prosjektet realiseres i den gamle Tinnfabrikken i Kongensgate 15 i Moss. Bygget/rommet behandles i seg selv som en koreografisk og auditiv installasjon, med steds- og tidsspesifikke bearbeidelser.Anonyme koreografier henspiller på byggene og stedene som ‘found objects’, som muligheter for bevegelser som kanskje vil finne sted eller usynlige minner om bevegelser som har funnet sted. Koreografi finnes i våre menneskeskapte omgivelser, i arkitekturen, byggene, rommene. Den blir til i våre tanker, handlinger og forflytninger gjennom strukturene, men er også gitt oss som nedfelte kulturelle og kroppslige uttrykk. Som koreografisk grep forløser Richardsen disse bevegelsene, og får oss samtidig til å sanse rommenes væren, deres ‘ontologi’.Bevegelsene er anonyme når de løsrives fra sin tid og spesifikke kontekst, men fanges i fotografier og installasjoner som samspiller med dansen og de funnede rommene. Som et bilde som oppstår eller et lys som slukkes, utgjør koreografien det handlingsrommet som bevegelsene settes inn i. Det anonyme er på den måten en beskrivelse av at meningen bare finnes om vi oppfatter den.Eva-Cecilie Richardsen er utdannet i dans fra Kunsthøgskolen i Oslo, der hun våren 2016 avsluttet sin doktorgrad: «Exhibiting Choreography – exploring transmission across disciplines and discourses». Richardsen har skapt og produsert mer enn 30 forestillinger siden 1997. Hun arbeider frem hybride verk gjennom koreografi, dans og billedkunst.

Sted: Kongens gate 15, inngang fra bakgården. Nettside for prosjektet: https://ecrichardsen.no/

Medvirkende: Konsept/installasjon/koreografi/foto: Eva-Cecilie Richardsen Riving/arkitektonisk konsulent: Hans Honningsvåg Utøver: Sebastian Biong Lyd: Amund Ulvestad Kostyme: Ida Falch Kunstnerisk konsulent: Boel Christensen Scheel Produsent: Moving Targets Støttet av Norsk Kulturdirektorat

Koproduksjon/samarbeidspartnere: House of Foundation, Lyse Netter, Fauna Eiendom

The one and only Ivar Eidem. En helt. Engel. Generøse galning. Eccentric. En kokk over alle kokkegrenser. Tandberg hifi fantast. Øverste beskytter av Urtene i den hellige Hage. Kanskje Norges største John Cale-fan. Og sist, men selvfølgelig ikke minst: Keyboardist, stor vokalist og artist av rang: The Cut. Merchants of Venus. De merkelige Kid D. & The Nightshades. Og ikke minst Matchstick Sun og solo, deriblant med sin spellemannsdekorerte LP «Missions of a Clown». Nå igjen endelig i gang med egen musikk, og på Lyse Netter alle artisters restaurantsjef. Det kan til og med hende vi får høre en tone eller to. Den fatalist som lever får se.Ufattelig glimrende type som vi er svært så heldige å ha med i vår vakre lille familie.

God’s own dark little angel. Psychotic AKA Simon Runarsson. Kom og strødde englestøv over oss både på åpninga av studio og under fjorårets festival. Spilte rektangulær-rytmiske trommer med Flauel Neðanjarðar (After Hours på hott islandsk). Sparka skikkelig flott rumpf forrige gang han djet sine eksklusive og hardt oppsøkte 7" single-juveler av ekte plastikk. No discogs-slappe USB sticks og gjerrig dj-profesjonalitet her i gården, please! «People are Shit» som herr Runarsson så optimistisk erklærer i sin merch-kolleksjon (også tilgjengelig på festivalen!) - med et lite smil og hint om lysere og mindre misantropiske tider..

Weld «Crown Imperial Song» REMIXED!

Jørn Johansen (Weld) + Melkeveien + Polyphonic Moss

Sammen med Jørn Johansen har vi vært så ekstremt heldige å få med glimrende Melkeveien og Moss' eget Polyphonic damekor, anført av deres musikalske leder, Charlott-Renee Sandvik Clasén!

Her følger litt krem på bursdagskaka:

Melkeveien er aliaset til Hamarsingen Kristian Møller, i følge seg selv «en gammal gutt fra Hamar som har drevet med elektronisk musikk siden disken floppy og Lassie lette etter forduftede kids i en brønn i Hollywood».

Her sakser vi videre et hotflott telegram med litt referanser fra Hamar:

«Melkeveiens 2014-singel "Peter Pan Death Wish" ble i 2017 lyden til en offisiell trailer for Lynne Ramsays film "You Were Never Really Here" med Joaquin Phoenix i hovedrollen. Forrige konsertrunde i Norge var med selveste DJ Strangefruit som support for å promotere «Hockey Pizza EP» og «Thirst Issues» (Full Pupp). Sistnevnte singel ble kjapt plukket opp av britiske Mixmag og lagt til i deres «Best New House»-liste. I april 2021 slapp Melkeveien singelen “Moonie” på Harlem-baserte Internet & Weed Records, hvor også et Live-album slippes nå til høsten. Med seg live har han bandpartner John Birkeland Hansen på perkusjon.»

Og her, et faksimile fra våre venner i Polyphonic Moss!

«Polyphonic, fra Moss, består av 50 damer som synger popmusikk du kjenner fra radio og din strømmetjeneste. Korets musikalske leder er Charlott-Renee Sandvik Clasén, som har komponert og arrangert korhyllesten til Welds klassiker.»

#weld   #vibekesaugestad   #jørnjohansen   #polyphonic   #polyphonicmoss   #melkeveien   #crownimperialsong   #stiggjøraholmen   #runebjohnsen   #emilnikolaisen   #konserterimoss   #konserteriøstfold   #møllebyenmoss   #mossrockcity   #mossisentrum   #kråkereiret #sincitymoss

Colm Ó Cíosóig (My Bloody Valentine, Hope Sandoval) interludes og et hemmelig lite stunt på studio mezzanine med Emil Nikolaisen og Ryan van Kriedt, sånn på tampen..