Feat. Tuva Syvertsen, Frode Haltli, Roald Kaldestad, Erik Sollid & Gjermund Silset.

Hverdags-surrealisten Egil Hegerberg finnes i flere musikalske konstellasjoner enn noen kan telle, blant annet som Bare Egil Band (bare Egil mutters alene med kassegitar), Ikke Bare Bare Egil Band Band (bare Egil med fullt backingband) og Bare Bare Band (bare backingbandet uten Egil med instrumentalversjoner av hans musikk).

Nå kommer imidlertid den mest rotnorske og klassiske utgaven av dem alle: Bare Egils Spellemannslag. Her skal Egil kvede og steve sine låter akkompagnert av felegnikk og trekkspilleri utført av de aller fremste tradisjonsmusikerne her til lands, som Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars og mestertrekkspiller Frode Haltli.

Vent nå litt, var ikke han der merksnodige franskmannen på Lyse Netter ifjor? Helt riktig. Han der fyren, IGJEN. Vi spoler tilbake. Det var tidlig juni 2023. Du observerte ham kanskje – på sykkel, opp og ned fra sin midlertidige bopel på Framnes, Jeløya. En lett dresskledd Bertrand fra Paris seiler smilende forbi i juniværet. Han er på vei til øving i Møllebyen med en fløyte under armen for å møte sine nye bandmedlemmer for første gang. Ved Dekka Bord venter Ole-Henrik, Kari og finske Jimi. Hans gamle venner, A.S Dragon, Michel Houllebecqs tidligere backingband, har nettopp ankommet, og sammen med Bertrand forsvinner de inn i øvingslosjen for å stemme opp. Fem minutter senere er noteblekkene på og musikken i gang. Farfisa, Rhodes, fioliner og fløyte fyrer opp “Ma recontre” og huset i parken fylles med øyeblikkelig overveldende glede. Bertrand Burgalat. Initials B.B. En vår tids fransk legende. Ikke Brigitte Bardots Gainsbourg, altså. Men like fullt komponisten, arrangøren, produsenten og musikeren Bertrand, en ydmyk, understated vulkan av idéer og generøsitet, som nærmest vokste opp i barmen hos sitt franske forbilde og ikon, morsomt nok med samme initialer. Nå kommer han altså tilbake til Møllebyen, for her er det så uendelig mye mer å ta av. Historien hans er sprekkfull av såkalte highlights, slik vi ville lest dem. Ikke dét at han flasher med sin såkalte CV. Bertrand har jobbet med Air. Har vært en slags uoffisiell mentor for Daft Punk. Produserte Laibach før han knapt hadde fullført ungdomsskolen. En slags Jean-Claude Vannier eller Jack Nitzsche for en neste generasjon oppvakt ungdom. Nylig lanserte plateselskapet hans, Tricatel, albumet “7X7” – Under the sign of 7 – et dobbelt vinyl- og bokprosjektet med 777 håndnummererte kopier av temaet “Seven notes in the scale, seven days in the week, seven colors in the rainbow, seven wonders of the world, seven virtues and seven sins, seven ages of life, seven samurai, seven dwarfs for Snow White…” i nært samarbeid med stjernenes heiteste lag av mestere: Nile Rodgers (Chic/David Bowie), Terry Riley, Robert Wyatt, Mulatu Astatke, Sean o’Hagan (The High Llamas) og Kassin – et gedigent soundtrack i samklang med belgiske Jean Pierre Müllers visuelle arbeider. Det er med andre ord overflødig å skrive så mye mer om rikdommen i Bertrand Burgalats univers. You get it. Hva han kommer til å gjøre i juni, og hvem han tar med seg er foreløpig et mysterium. At han holder kortene ekstremt tett til brystet er ikke oss imot. Vi gleder oss bare enda mer!

Vi gjør et unntak og inviterer vår kjære, begavede venn Daisy tilbake – nå med band – til Lyse Netter 2024. Naturbegavelsen fra Mousehole i Cornwall har veldig mye bra på gang om dagen… The Guardian og flere har viet henne oppmerksomhet, og hun har begynt å synge i bredere register.

Vi følger spent med og må si det er en ære å kunne presentere henne på LN24!!! Nå også under årets «Incredible Guitar Strings Day» part II!

Her, faksimile fra oss selv i fjor:

'Incredible Guitar Strings' Day på Lyse Netter lørdag 10. juni kl.13.00 @house_of_foundation

Daisy er en naturgave av de sjeldne. Hun plukker opp det ene instrumentet etter det andre, og gjør det til sitt – med nydelig, delikat intuisjon, varhet og respekt, uten at det fratar henne evne eller vilje til å dra av sted på de mest spektakulære utflukter – enten det er på håndtromme, gitar eller med stemmen hennes. Hun sies å kunne snakke direkte med naturen, og har som Obelix fått en solid dose av training da hun ramla i gryta hos sine hengivne kunstnerforeldre i dypeste hippie-Cornwall, nærmere bestemt i fiskerlandsbyen Mousehole – nede på tuppen – nesten så langt sør du om mulig kan komme på Englands vakreste sydspiss.

Daisy har tross sin unge alder allerede gjort de nydeligste covers, av Bert Jansch/Anne Briggs, Nick Drake og Sandy Denny, og kunne vanskelig skjule sin begeistring da vi nevnte Mike Herons ankomst.

Daisy har vært her én gang før, da the Nikolaisens åpnet sitt studio, og har siden den gang blant annet rukket å spille support for (Lyse Netter-aktuelle) The Brian Jonestown Massacre.

Men nå – i en verden hun virkelig hører hjemme i – gleder vi oss stort til å høre henne fremføre nye og gamle skatter, med sin særegne personlighet, sensitivitet og hellighet. Anbefales!

Fay Wildhagen er aktuell med nytt album og live-favoritten kommer nå omsider til Moss (skulle spilt i 2020, men da ble jo alt snudd på hodet). Arbeidet med «Let’s Keep It In the Family» har vært en omfattende og lang prosess, men Fay Wildhagen forteller at det var nødvendig, og at hun aldri har vært så stolt av noe hun har laget. Musikeren, som ble kjent med albumene «Snow» (2015) og «Borders» (2018) mener albumet ikke kunne blitt til med mindre hun turte å komme i kontakt med seg selv. Resultatet viser en lekenhet, musikalsk selvtillit og historiefortelling vi ikke har hørt fra henne tidligere. Fay arrangerte alt i forkant, inviterte vennene sine i studio, fortalte om låtene og ba de spille som de ønsket. Hun beskriver prosessen som en drøm hvor hun har fått produsere og musisere som hun ville, og fått leke med vennene sine underveis. Slik ligger det også en dobbeltbetydning i albumtittelen. «Det handler om oppvekst og familie, men også om den vakre siden av å kunne skape sin egen familie gjennom musikk. Nå spiller hele familien på plata», smiler hun. Store deler av familien blir også med på turné, og vi er sikre på at det nok er mange som gleder seg til å se Fay Wildhagen på en scene igjen. «Nå er det plutselig mange år siden vi har vært ute på en ordentlig turne, og jeg kan nesten ikke vente til å se dere alle igjen og spille noe av den morsomste musikken vi har spilt noen gang, med et nytt killer band! Gleder meg maksimalt til å se dere <3»

Frans J. Bassist connnoisseur og glimrende herre fra våre naboers space n sci-fi-ekspansiverende robotomerte og krautifiserte orkester Les Big Byrd. Har gjennom et heftig musikalsk liv (helt tilbake til sin tid i smått rockhistoriske Fireside) vist vidtspennende register og kjærlighet for musikk fra hjemlige og svært så out there galakser.

Vi er super stoked for at han kommer for å dele litt av sin inspirasjoner og platesamling med oss i juni! Vive La Frans.. !

Les om dette uortodokse bandet, er grisete sted mellom punk, hardcore og metal: FaUSt så HaUSt. 2023 blir til necro-psykedelisk 2024! Notodden er et tvilsomt sted. Det har man da alltid visst. Se bare her. Et høyst tvilsomt knippe tvilsomme individer. Fra Telemarkens metal-metropol. Black Hole Crew AKA Ormeyngel. Denne fabelaktige, frekke, litt bondske, men samtidig verdensvante og sagnomsuste gjengen som ga ut kassetter av band som Drugged SS, Problems, Dark Times og Okkultokrati. Her flyter billed- og performancekunst, det abstrakte og akademiske over i lydnerderier, øl, helsekost, og ikke minst seriøse overdoser onde gitarriff. Kvartettens debutalbum, nå kanoniserte «Ride the Relapse» fra 2008, i sin tid den aller første servering fra Fysisk Format, Norges ledende administrasjon for independent hardcore/punk og indie, er til dags dato fortsatt noe av det aller ypperste selskapet har satt sitt stempel på. Plateselskapet, med utspring i Tiger-sjappa i Hammersborggata, var badet i nabolagets skjønne fauna av fargerike utskudd, junkies, gentrifisører, romanier, narkostråmenn og politihunder stuffa med eksos. Ikke helt ulikt debutskiva til Haust, hvor man lett kunne skimte Christopher Nielsens karikaturer rullende rundt i nabolagets kratt og bakgårder. «Ugly Fucking Oslo». Ikke vet jeg, men ganske så garantert et tvetydighetens deilige kompliment, slik de omsider selv omtaler sin nye hjemby på debuten. Men det er kanskje Telemark og Emperors episke rike hvor denne neste generasjon beautiful uglies virkelig har hentet kildevannet sitt fra. Deres nye plate (for første gang på 15 år med originalbesetning) tegner til å bli en helllsikkes bænger. Studiomaestro Ruben Willems stikkende og asymmetriske akkorder blir kjeppjaget av Vebjørn lynnedslag Guttormsgaard, en slags forvridd Rob Tyner fra MC5 og hans karakteristiske Johnny Rotten’ske rulle ’R, eventuelt iført Jan Teigens evigsorte skjelettdrakt. Glimrende komplettert med originaltrommis Bastgård og Riffmeister fra Okkultokrati, Pål B. Rosenkratz på bass. En slags pønkemetallsk grisegryte a la Syd Barrett og Bad Brains. Rasende rytmer og gulpende vokal. Skrekkfilmatiske «Dead Ringer» er første singel fra plata, for anledningen prydet med en vakker duett framsatt av nevnte Guttormsgaard og en viss Igor Nikolaisen (fra det glamorøse orkester Kvelertak og deres kolleger i offentlig sektor GBZ «The Good Bad and the Zugly»). Et svært lovende tegn på en saftig oppfølger til Fysisk Formats første, og kanskje aller beste «hardcore» plate ever. Nå kommer de, visstnok svært spillesugne, til Lyse Netters mørke fetter. Vi gleder oss som skrikende, nyfødt ormeyngel! NB. Spiller fredag 7.juni FILE UNDER: Bad Brains, Syd Barrett, Aura Noir, Johnny Lydon/Sex Pistols, Emperor PS. Non-fiction, sakset noe fritt fra presseskriv: «Dead Ringer» er første smakebit fra den kommende fullengderen Negative Music og gjestes av Ivar Nikolaisen. Ruben Willems produsent-tjenester omfatter band som Kvelertak, Bokassa, Djevel, Ondt Blod, NAG, SIBIIR og The Good the Bad and The Zugly. Myten om en Dead Ringer kommer fra historier om graver som ble utstyrt med en snor festa til en bjelle oppe ved gravsteinen, og hvis bjella ringer er noen blitt begravd levende

Du har garantert hørt ham. Rytmen. Musikken. Mange ganger. Uten å ha hørt om ham: Hunt Sales.

Hunt og Tony. The notorious Sales Brothers. Sønner av barne-tv- og komiker-kjendis, smått jazz-gale Soupy Sales. Et eksplosivt og stilig brødrepar med en sjelden killer track record: «Kill City» av Iggy Pop/James Williamson, Todd Rudgrens første og nå ikoniske «Runt»- plater, Tin Machine med David Bowie (i kvartett med Reeves Gabrels, senere gitarist i The Cure) og ikke minst legenden av alle legender, «Lust for Life».

Denne dekadente rock 'n' roll-rytmen – som etser og klør i utslitte blodårer. Sammen var brødrene et powerhouse. Og med rykte i bransjen som mister skrekk og mister gru.

Det var på slutten av 60-tallet. Nedfallsfrukten fra et heftig blomsterrikt tiår begynte så smått å vise sin skyggeside og sanne forkludrede ansikt. Brødrene Sales, såvidt tenåringer, hadde allerede hatt en semi-hit med gruppen Tony & the Tigers. Født i Detroit og nå i New York havna brødrene tidlig (gjennom farens virke) i kjendis- og underholdningsgryta. Og med alt som kom med på kjøpet. Hunt (nå 15) sneik seg inn på New Yorks klassiske rock 'n' roll-buler under heyday’s Bowie, Iggy, Thunders, Lou Reed Velvets, narko… Der møtte han omsider Todd (Rundgren) og havna snart i jam med ham.

Vipps var brødrene i studio og lagde Philadelphia-pionerens første og andre – nå kanoniserte og legendariske plater «Runt» og «Runt. The Ballad..». Veien derfra til Iggy og Bowie var ikke lang, og resten er historie.

«Lust for Life». Rytmen «alle» har herma. Det er Hunt. Riktignok har han selv lånt litt fra sine forfedre – The Supremes’ («You Can’t Hurry Love»). Uansett usedvanlig smart gjenoppfunnet for all ettertid. «Last Night» av the Strokes noen generasjoner senere, og så mange, mange flere.

Mye kunne blitt sagt om Tony «Fox» Sales og lillebroren hans Hunt. Glupske og sinnsyke, verdens verste beste nydeligste. Men at lillebroren, denne Herrens sinnsyke rock 'n' roll survivor skulle omtales i Mølleby-sammenheng er smått absurd. Nå 70, med pirat-stil og en world record i hardt liv som får Keef til å framstå som en skolegutt.

Jeg skrev til Hunt på turné noen dager før vi ankom Austin, TX. Undertegnede hadde tross alt laget (om enn en særs forskrudd) plate med vår felles venn, herr Rundgren. Jeg tenkte først på forespørselen som en åpen forbrødrende kjærlighetshilsen. Hunt svarte rablete herlig, rart, og resten er foreløpig og allerede en svært så interessant og brokete historie.

Vi spoler fram og her er vi. Dette er psykt. Med seg til Møllebyen har han et fantastisk band og noen skikkelige karakterer. Dette skjer bare én gang (!) og det er på Lyse Netter i juni:

Fantastiske Isaiah Mitchell (flaggbærer i det tunge spaceblues-skipet Earthless, tidligere gitarist i The Black Crowes), den høyreiste islandskongen Hallberg Daði Hallbergsson (bassist i The Brian Jonestown Massacre, også kjent bl.a som kid i det islandske punkbandet Jakobínarína) og vår «egen» østfolding, glimrende «lokale» Mick Ronson, fra Halden og endelig Markus Berntzen fra Mandalai Lamas. Det ryktes også om en helsprengt blåserekke som vi i skrivende stund prøver få has på.

PS: Det blir Q&A og signering av eksklusiv merch. Så belag dere på et høyst spesielt og personlig møte med en av rockens absolutt største hedersmenn.

WOW. Et øyeblikk for historiebøkene. Eneste konsert i Europa!

PS. Han har også spilt med en rekke andre artister opp gjennom årene, blant disse Bootsy Collins og Bob Welch (Fleetwood Mac). Gjør deg selv en tjeneste og google ham. Du vil få deg en del overraskelser.

Ian F. Svenonius (The Make-Up/Weird War/Nation of Ulysses, Soft Focus +++) og Sandy Denton: Escape-ism til Møllebyen, Moss og LN24!!

Med groovy og obskønt hårete R&B-funk, godt dynka i fordums frisyrer og sarkastiske lo-fi MAGA memories, med gangavstand til Ian MacKayes Dischord-verden og Det Hvite Hus, frådende ultrahvit-kapitalisme og bjeffende politinazi-hunder finner vi en mykt fokusert og musikalsk velkledd Ian Folke Svenonius, musiker, forfatter og samfunnsdebattant.

Snork, men vent!) Denne småjålete, elegante gigant fra Washington DCs underverden snakker rolig, presist og kontant. Stiligere og mer sympatisk får du dem sjelden, en slik raritet av «radical lefty». Ja, en sånn en. Men med god smak og et godt hjerte kommer man langt, også i samtale. Svenonius, som med sin karakteristiske stemme, 50-talls hoftevrikkende postpunk, toppet av fakter stjålet fra hånlig mainstream og herlighetsteologiske fakter har han med sitt relativt ytterliggående politiske budskap klart å artikulere sitt eget lille hjørne innen performance art.

Velartikulert, sarkastisk sky, men likevel en sjarmerende rock & roller. For det var med bakgrunn i en slags DC hardcore og bandet «Nation of Ulysses» at Make-Up, via Scene Creamers ble til enda mer minimalistiske og groove-baserte og weirdly wah-lurvete og funkifiserte Weird War, (forresten etablert med hjelp av en annen favoritt, Hagerty/Herrema, Royal Trux). En slags nerdete James Brown, slik Alan Vega i Suicide gjorde sin Elvis Frankenstein’ed.

«I am Pentagon». Svenskefanden. Not so fun fact but fun grotesque anyway:

I et lurveleven av garagerock-orgier og politisk satire ble TMU i sin tid en slags evig kortvarig hijacka Sverige-venn da han og orkester la ut på veien med høyst tvilsomme, svenske International Noise Conspiracy, ledet av Umeå- og svenskefaens yndling, anti-hamburger og den gang anti-alt Dennis Lyxzén. Et slags svenskepunkens meat is murder AKA High Priest Morrissey. Forskjellen fra sistnevnte var bare at TINC hadde spissere stemme, større sortfargede hårfønere, vegansk kamuflasje og låter av definitivt variabel tvilsom kvalitet. Svenonius stod sin ground og overlevde denne forferdelige avsporing forårsaket fra Søta Bror i øst. Heldigvis har verden gått videre og vi må som nordmenn få lov å tulle litt med dette. Også kjent som forfatter, journalist, skribent og «aktivist» har Svenonius gjort seg kjent som kultur-connoisseur, kritiker og en svært så god vert for artist-samtaler, da spesielt gjennom Vice TV sitt glimrende, dybdeintervju-format “Soft Focus” hvor han over en lengre periode intervjuet det meste som krøp mellom himmel og jord av bra karakterer; Jello Biafra. Chan Cat Power. Genesis P-O, Suicide, Thurston Moore etc. Vi kan nærmest garantere at det kommer noen skikklig gode spillopper fra Svenonius på feltet!

Jeg må stoppe her, men det blir plenty av muligheter å høre ham, møte ham, vandrende i Møllebyens gater.. Can’t wait, Svenonius & Denton!

FILE UNDER: DIAMONDS, FUR COAT CHAMPAGNE FURRY FUNK SEX BASS N DRUM DUBIOUS NARCOTIC SOUND SYSTEM. SUSPECT HAS BEEN SEEN WITH A QUESTIONABLE TIE.

Kruttsterkt røyksignal fra Klubbens indre sirkel:

I strømmen av househelter fra England, er det få som kan måle seg med mektige Idjut Boys. Duoen har vært på alles lepper siden midten av 90-tallet. Som hoffleverandør av romlete house, vindskeiv disco, og store basslinjer har de gjennom tre tiår preget den internasjonale klubbscenen.

I 1993 starta gutta U-Star recordings, og med titler som «Not Reggae», «Girth Soup» og «Beatin` On Dave» har de vært opptatt av å legge inn en dose tøys og lekenhet i musikken. Gjennom en mengde singler på egne labels som Noid, og nystartede Droid, har de hele tiden vært opptatt av å flytte grenser. Alltid med vennlige nikk til røttene, om det er New York, Detroit, London eller Tokyo. Idjut Boys tilfører dansemusikkscenen lekenhet, både gjennom titler, men også gjennom musikalske virkemidler. Og alltid med den deilige Idjutske bassen i førersete!

De har remikset en drøss med artister som velkjente Bryan Ferry, Todd Terje, Dj Harvey, og Dimitri from Paris. Musikaliteten og spennet i arbeidet deres kan ses gjennom deres episke og klassiske remiks av Lighthouse Familiy’s «A Question of Faith» helt frem til deres sylferske versjon av monumentale Radio Slave’s «Wake Up». Idjut Boys er de man kan kalle alle DJs DJs!

Altså noen som vekker interesse og anerkjennelse fra deres likemenn og kvinner. De er herlig upretensiøse, og man kan forvente en spinnvill miks av techno, house, disco, egne versjoner av ukjente rariteter og klassikere. Heksebrygget gutta skal servere under festivalen er ennå ikke kjent, men forvent en salig blanding av musikk du ikke visste at du likte.

Her er det bare å dekke bordet, vi ønsker Idjut Boys velkommen til Møllebyen!

Isaiah Mitchell / Hallberg Daði Hallbergsson / Markus Berntzen.

Hvem skulle tro!? Hunt Sales' eksklusive og fargerike tricolor av et "backing" band!!!!! Super, super exciting!!

Isaiah Mitchell - internasjonal størrelse og fantastisk mann. Kjent bl.a fra det tunge space-blues bandet Earthless, og tidligere fra sørstatslegende-gruppen the Black Crowes. (Pic by Marta Estelles)

Hallberg Daði Hallbergsson - ruvende Islandsviking og bassist i amerikanske The Brian Jonestown Massacre, også kjent bl.a fra tida som kid i det islandske punkbandet Jakobínarína.

Markus Berntzen - Østfolds "egne", glimrende "Mick Ronson", fra Halden og band som Mandalai Lamas, De Marvells, Warp Riders og Squareheads.

FOR ÉN TRIO!!!!!!

JOYCE MORENO & «her long lost 1977 classic Natureza» «En av de største sangerne. Ever.» – Antônio Carlos Jobim Joyce Silveira Moreno. Eller bare «Joyce». Nå 77 og i min bok den siste gjenlevende dronningen av ekspansiv brasiliansk musikk – et sted mellom jazz, brasiliansk popmusikk («MPB») og bossanova. Tolket av alt fra Elis Regina og Gal Costa, til Milton Nascimento og Sergio Mendes. Spilt inn av Annie Lennox, Gerry Mulligan, Black Eyed Peas, Tortoise, Flora Purim og europeisk acid jazz, samt remikset av mange, blant dem Fatboy Slim. Ja, for dette er bare ikke til å tro. Joyce kommer til Moss! Sanger, komponist, arrangør, instrumentalist og fire ganger Latin Grammy-nominert – Joyce sin låtmappe inneholder over 400 innspilte sanger fordelt på et mangfold plater, Hollywood-soundtracks, i japansk anime, på TV og for teater. Vi kunne fortsatt inn i natten, men gjesp… dette er for spektakulært til å snakke om som «meritter». For makan til spesiell musikkhistorie… Vi må spole litt tilbake. Joyce Silveira Palhano de Jesus ble født i Rio de Janeiro 31.01.48 av brasiliansk mor og dansk ( ! ) far. Etter å ha observert sin tretten år eldre bror, Newton, spille gitar, begynte Joyce (14) å spille selv. Det var da heller ingen hemmende faktor at familiens hjem i denne perioden var jevnlig frekventert av kjente brasilianske musikere, alle disse venner av broren. Slik ble Joyce introdusert for de hippeste bossatrendene og et mangfold av nye harmonier. Tom Jobim, Caymmi og Vinícius de Moraes. Med Ella Fitzgerald, Miles Davis og Thelonious Monk på brorens platespiller. Vipps var Joyce (nå 16) invitert i studio for første gang – med vokalgruppa Sambacana – og dette av selveste Roberto Menescal, en brorens venner. Hun begynte å komponere jingles som han tok opp, mest for gøy – men en profesjonell karriere var mest en fjern drøm. Omsider kom debutalbumet i 1968. Halve plata egne sanger og den andre låter fra vennene Marcos Valle og Caetano Veloso, disse også ferske i gamet. Men halvparten av albumet var fortsatt hennes. En av ytterst få jenter, som snakket fra kvinners perspektiv, senere mest kjent og ikonisk uttrykt gjennom låta «Feminina». Joyce hadde allerede før dette markert seg som «feminist». Bare i kraft av å være en av de aller første kvinnelige sangere og låtskrivere med et tydelig uttrykk, var dette i seg selv nok til å provosere og irritere en steil kritikerstand og konservativ allmennhet. Alt hun ønsket var å kunne uttrykke seg, og dette fra sin eksistens som kvinne, slik hun hadde sett Billie Holiday and Édith Piaf gjøre det. Ref: Episoden med Joyce som finalist i Rios store festival Internacional da Canção i 1967 med låta «Me Disseram». Allerede som tenåring hadde Joyce blitt erklært som «en av de største sangerne» av Antônio Carlos Jobim, landsfader for det vi etterhvert skulle kjenne som Bossanova. Joyce fikk riktignok etterhvert flere gigantiske hits i hjemlandet, deriblant «Clareana» – en av hennes nydeligste og mest kjærlige sanger, en vuggevise dedikert til Clara og Ana, hennes to da relativt nyfødte døtre. Men til tross for over 30 album – snart 60 år senere – undrer mange seg over hvorfor hun aldri fikk den samme «statusen» hennes likeverdige, nevnte Jobim, João Gilberto and Sergio Mendes nøt, som alle ble verdensstjerner med majorlabel-utgivelser i USA. Mysteriet «Natureza» New York og øyeblikket der Joyce ser ut til å stå på randen av internasjonalt gjennombrudd. Claus Ogerman har inntil nylig hatt en sentral rolle i brasiliansk musikks popularitet gjennom et bugnende 60-tall og innspillinger av mange av de aller største; Jobim and João Gilberto, så vel amerikanske ikoner som Frank Sinatra, Billie Holiday and Bill Evans. «Jeg møtte ham i New York City, i 1977», husker Joyce. «Jeg bodde og spilte der en del den tida. João Palma, en brasiliansk trommis som jobba med Jobim, introduserte meg for Claus. Vi ble invitert på audition, og det ble ganske fort klart at han ville lage plate med oss.» Innspillingen av «Natureza» finner omsider sted i Columbia Studios, med hennes glimrende medmusikere Nana Vasconcelos, Tutty Moreno (Joyce’s framtidige ektemann) og musiker/låtskriver Mauricio Maestro (sistnevnte bidrar sammen med Joyce på en del av låtskrivingen, og synger også på flere av sangene). På toppen av dette kommer også Michael Brecker, Joe Farrell and Buster Williams, noen av østkystens kanskje aller mest ettertraktede musikere og joiner dem for det som skal bli en ekstraordinært øyeblikk i brasiliansk verdensmusikkhistorie. Ved roret sitter Ogerman som produsent, arrangør og dirigent av orkesteret. Mystisk nok ble «Natureza» aldri gitt ut. Det som kunne vært Joyce’s sitt store øyeblikk skjedde aldri. Før nå. Plutselig dukker altså dette ikoniske albumet opp, relativt nylig, fra den gåtefulle glemselen, og blir gitt ut på glimrende Farout Recordings i 2022. Hennes kanskje aller beste plate har derimot ikke blitt fremført live på denne siden av kloden. Enkelte av låtene er riktignok i mer konsise versjoner på «Feminina» (1980), men kom aldri ut i sin opprinnelige fylde og helhet. Ryktene sier at vi KANSKJE får høre noe nå. I Moss. I Møllebyen. Fredag 7. juni er det bare å pakke ryggsekken og sette seg på toget. Denne muligheten får man bare én gang i livet. Kun en halvtime unna Oslo... **************************** Med seg har Joyce sitt barnebarn, Tom Andrade, som er perkusjonist Vi ønsker å rette en ekstra takk til Olaf Olsen, som er bandleder for et aldri så lite stjernelag av norske musikere som skal akkompagnere dette episke gilde: Olaf Olsen, trommer (Big Bang, Todd Terje ++) Nikolai Hængsle, bass og keys (BB, Elephant9, Needlepoint ++) Henriette Eilertsen, fløyte (Soloartist, Andreas Røisum ++) Chris Holm, gitar (Solo, Orions Belte, Sondre Lerche ++) Erik Nylander, perkusjon (Erik Nylanders Orkester, Ola Kvernberg ++)

Jenny Hval og Håvard Volden

Jeg kom først til å tenke på ånden i krukken, spøkelseskladdinne Annette Peacock, som svever over Rodeløkka i rampete leoparddrakt på vei til Rainbow studio. Uforutsigbar og tidvis ertende, øm og selvutleverende, men som i all sin eksistensielle merksnodighet kommer sivende ut av krukken, sterk i personlighet og uttrykk. Hun minner meg litt om Jenny Hval. Ukorrumpert og umiskjennelig. Både solo, men også i Lost Girls, det i følge dem selv litt «løsere» prosjektet hun har med sin makker Håvard Volden. Helt siden Rockettothesky har hun jobbet taktfast med sin egen strek, kanskje mer en pil enn rakett. Alltid med dette vakre, noe is-skulpturelle over seg. På «Menneskekollektivet» åpner hun med de ikoniske ordene «In the Beginning». Menneskeduoen Hval-Volden tar seg en saftig munnfull, men bærer plata vakkert derfra, også over i relativt ferske «Selvutsletter». Spennende ekspansive drodlinger i fantasy og surrealisme. Båret fram med hjemmesnekra og grove teksturer – en slags Stephin Merritt/Suicide backbeat «nær» bedroom lofi-klubbmusikk i møte med det episke; en slags ertende Anita Lane på halvt volum eller en «menneskelig» Lisa Gerrard på lokal bar. Ehh. Ja ja, jeg vet. Sammenligningene er fossile og idiotiske. Jeg prøver bare å sette ord på hvorfor vi er super stoked over at Lost Girls AKA Jenny & «hen» Håvard vil komme og spille for oss på LYSE NETTER 24 !!! Sakset fra faksimile flygeblad som kom vår vei: « Lost Girls består av duoen Jenny Hval og Håvard Volden, som har vært musikalske samarbeidspartnere i mange år, også i Jennys soloprosjekt. Lost Girls’ musikk tar en mer løssluppen form enn soloprosjektet, og har fått god mottakelse internasjonalt. Deriblant i Pitchfork, hvor debutalbumet «Menneskekollektivet» fikk den gjeve bemerkelsen Best New Music i 2021. Duoen er nå aktuelle med sitt andre album «Selvutsletter» på det velrenommerte plateselskapet Smalltown Supersound. Albumet har allerede fått mye oppmerksomhet, og ble av Loud And Quiet kåret til ukas album av Loud And Quiet, som treffende nok beskrev det som «a record to sit with, to get lost in». Der forgjengeren «Menneskekollektivet» preges av lange, ekspanderende lydflater drevet framover av klubb-beats, tar «Selvutsletter» uttrykket et steg videre. Store deler av albumet ble til ved at gitarist Håvard lagde gitardeler som Jenny senere stykket opp og omorganiserte. Tekstlig kretser albumet rundt motiver hentet fra Jennys ungdomstid: kveldsturer i bybildet, bandøvinger på 90-tallet og internettets spede begynnelse."

Haldens store sønner & langhåra høyoktan sørstatsblues!

Litt lenger sør - og dypere ned i Norges sørstater kokes det. Tungt i rytme, gitarforsterkere på max tortur og en sviende eim av rock n rollsk wunderbaum med leopardmønster..

Heeelt på tampen her fløt det altså inn et elektronisk flyveblad. Vi græspa det med begge henda - og fant plass i vår etterhvert svært så cræmma program for de sene nattetimer. Haldenserne har holdt på en stund, og har et varmt rykte som live-band, og er fortsatt på vei oppover og framover med sitt stadig utviklende sound. Undertegnede har bevitnet dem selv, og kan med sikkehet si at du ikke vil bli skuffet hvis du liker intens, kaotisk fraglerock med hang til viss psykedelika, garage og generell senkvelds gjøgling . Det er rock langt over scenekant, bar og Ålen-krododiller.. her spares det ikke på verken konfekt, konfetti eller smuglersprit!

Begge disse konserter - høyst anbefalt - og det ryktes dessuten om rykende fersk rubber, soul og premiere på masse nye låter!!

Fredag på Ålen og LN24 blir uansett en slags herlig "Cramps death rock" natt - sammen med The Cult of One og nydelig DJ (TBA)!

Vi gleder oss stort til besøk fra Halden!!

NB. Markus-gitarist skal forresten forsiktig opp i ringen med et aldri så lite Iggy/Bowie historiens rockeikon dagen etterpå, også. Ikke så far fetched fra hva de selv holder på med, heller.

Anført av glimrende gitar-hacker Daniel M-G og tre svært så ypperlige dromedarer fra den nysgjerrige, inspirerende og oppfinnsomme delen av den små-merkelige norske musikkfaunaen, er Moon Relay utvilsomt en interessant kvartett av stadig nye og saftige krumspring hypno-rock med moderate epileptisk fremkallende midler. Har alltid tenkt litt Wire, litt Contortions (minus James Chance), litt Glenn Branca med lite rockeband før hans lille Delusions of Grandeur. Fettest fett!

Vi er SUPERglade for at de kommer på besøk, og i forkant av dette har de sendt følgende telegram via trainhopper hobos på toglinja til Moss, og så på engelsk da!

«

Moon Relay is an Oslo-based noise-rock group consisting of Daniel Meyer Grønvold, Håvard Volden, Magnus Skavhaug Nergaard and Christian Næss.

Drawing on the fractured funk and machine-aesthetic of late Seventies/early Eighties post-punk and No Wave bands, plus the motorik-meets-electro rhythms of ‘Planet Rock'-style hip-hop, Oslo-based experimental rock quartet Moon Relay combines pin-sharp, real-time musicianship with a powerful conceptual punch. It’s a world where buzz-saw guitars mesh with disco handclaps on a series of hypnotically immersive instrumental grooves intersected by avant-garde collages of found sound and studio doodles.

»

«Popstjernen som fant glede i egen fiasko» MOZART ESTATE Lawrence. Eller Lawrence of Belgravia som han heter i dokumentaren fra 2011. Grunnlegger av og frontfigur for Mozart Estate, tidligere kjent som Go-Kart Mozart, Denim og ikke minst det britiske sjangerdefinerende jangle-pop bandet Felt. Det er godt mulig du ikke vet hvem han er. Men Jarvis, Belle and Sebastian, Tim Burgess (The Charlatans), en viss vesentlig yngre harpedronning (hint, hint) og mange, mange flere: De elsker ham, alle sammen. «Alle» elsker Lawrence. Lawrence - vi som «kjenner» ham, vil egentlig ikke vite noe mer (vi har selvfølgelig hørt noe om en viss Hayward). Det passer liksom ikke inn i den rikholdige og unektelig bisarre mytologien. Mr. Belgravia hadde imidlertid lenge en barnlig drøm om å bli berømt, leve i en kjendisboble, slippe å ta bussen, slippe å gå på butikken. Men da det ikke skjedde og mange av hans nære og samtidige fant veien både til suksess og rikdom – mange av dem på «hans» resepter og idéer – ble det nærmest en sport å feire nederlaget. Han erklærte stolt i intervju med The Guardian at han heller ville levd som landstryker enn å gjenforene sitt gamle orkester. Som verdig landstryker i nordøstlige Londons Hackney – med tak over hodet da – i en council estate, «on a tenner a day», som han triumferende erklærer på sin freidige, sarkastiske og trashy danskebåt-musikal «Relative Poverty» på «Mozart’s Mini-Mart» fra 2018. Det kunne vært så veldig annerledes … «I think we were forerunners, and when you’re a forerunner then it’s your job to pave the way for the people who come later,» Lawrence tells me magnanimously. «I think if we’d started in 1990 rather than 1980 then we would have been on the TV and in the charts. I’m convinced that ‘Primitive Painters’ would have been a top 10 single and we would have been a big band, but you know, timing is everything. Looking back now, I can say I’m happy with the position that Felt got to, but at the time it was frustrating.» - Lawrence til Loud And Quiet, Des 2017 Låta han snakker om, en slags duett med selveste Cocteau Twins’ Elizabeth Fraser, er fortsatt den mest spilte fra katalogen, og på mange måter selve signaturen til Lawrence. Den ble produsert av selveste Robin Guthrie (Cocteau Twins-gitarist), og på samme album er det også vesentlige bidrag fra en fellow brummie, den relativt nylig avdøde Martin Duffy, bless his soul, på keyboard (erklært av Lawrence som ekstraordinært medlem, senere også sentralt medlem i Primal Scream). Hans fetter Terry Miles spilte også med Lawrence inntil nylig. Bandet var en estetikkens institusjon i seg selv – en stilstudie og standard for 80’s UK «indie»-dekadanse i en golden era. Vi snakker om en musiker med et inderlig og nerdete liv, en musikkelsker, med et rikholdig arkiv av rock 'n' roll-relikvier, presseklipp, mastertapes, metadonrasjoner. Dette er altså på ingen måte historien om en resignert prins av UK indie pop. Lawrence er like blakk, men også like stolt. Han er 62, fortsatt sharp og forfengelig som få, fortsatt ukorrumpert, sta, men nobel og gutteaktig i sin rene glede overfor et livsprosjekt som fortsatt er fullt av liv. Det er mange av oss som sitter med en slags beundrende sympati for ham, denne kunstens hedersmann. Vi er så fryktelig, fryktelig hipp hurra så glade for at han ville komme til Møllebyen, Moss i juni!! ***** Ps. Vår «egen» festivalkunstner Bendik Kaltenborn er en av de største Felt - fans vi kjenner, og har forstått det slik at det kommer en «Bendiks favoritter» derfra snart!

HØYT OG DIGG OG DUNDRENDE PÅ KLUBB! Nerds. Freaks. Visionaries. Blue collar & high flying party people, unite … Lyse NNNNetter 2024! Da vår gode venn og ultra-lyd-connoisseur André Bratten ringte og ekstatisk advarte oss om NNNN (Fire N’er og muligens avkappet Axl Rose-nynning) som «den beste riggen han noensinne hadde spilt på – både live og etterhvert også i studio – ble man unektelig nysgjerrig. Veien fra Brattens velsignelse til folka med adresse Syretårnet i Drammens vakre skraphaug-landskap var også heldigvis forfriskende kort. Makan til visjonær dedikasjon, moderne eksellense, bad-ass’ery og generelt eksepsjonelt fete folk skal du lete lenge etter. At disse folka med lydkastere i verdensklasse fattet interesse for vårt lille musikk-karneval i Møllebyen var for oss et symbol og bevis på felles hjerte og statement om ting her i livet.. Rolls Royce-flaggskipet, modell «ON2», er spotta på über-råe klubber i Berlin, London og Brooklyn. Andre modeller er kløktig tilstede i raffinerte studioer og ømfintlige lokasjoner rundt om i de villeste hippe og mest fremoverlentes verden. Som en del av en collab-serie med deres eminente amerikanske partner in audible crimes, OJAS, fremstår tårnet ON2 som en slags levende, ekstatisk pumpende og gigantisk alge av bouncy vellyd. En fet, skulpturell nytelse av et kunstverk i 60’s inn i 70’s Op art Vasarely-ånd møter morgendagens futurisme idag i deres veldreide, hardtslående og komplekse elektroniske lydbilder. Det låter liksom aldri vondt – uansett hvor høyt man skrur musikken! Og da snakker vi beyond høyt. At høyttalerne deres spiller museflettene av sine såkalte kolleger av mangedoble størrelser er også illusjon av interessante sanselige proporsjoner. Men la oss stoppe mannemann-snakket her. For disse greiene bærer også feminine kvaliteter. De tekniske spesifikasjonene, derimot tror jeg man bør gå rett til N-kilden for – visjonæren og sjefsdesigneren Rune Skramstad. Sånn sett passer det fint å stoppe her. Men at gutta er kunstnere in their own right, er hevet over enhver tvil, og vi er så supergira av å kunne annonsere NNNN Audio som en saftig, spennende collaborator for LN24 i hjerte sjel, hjerne og visjon. Lyse NNNNetter 2024 !

Richard Norris (Beyond the Wizards Sleeve) DJ SET

ACID HOUSE // BALEARIC // SPACE ROCK IKON

Buckle up. Reference rant alert. Space is the Maze.

Den høytflyvende herr Norris begynte å lage plater allerede som 14-åring. Punkbølgen vasket over Storbrittania, og det tok ikke lang tid før punken tok av og oppover i galaksene, hvor det for Norris’ vedkommende bar inn i fargerik psykedelia og musikkfontenen Bam Caruso, der han også ble medredaktør i labelets «Strange Things Are Happening» magazine.

Reisen videre er in hindsight ganske så psykt å reflektere over: Som co-produsent med Genesis P-Orridge (Psychic TV/Throbbing Gristle) spydspisser han seg inn i den tidlige fasen av acid house, hvor han under innspillingen av «fake comp»-prosjektet Jack The Tab «Acid Tablets» møter Dave Ball fra Soft Cell. Sammen tar de prosjektet videre som The Grid, et beist som senere skal få stor suksess med låter som Balearic-klassiker’n «Floatation» og megahiten «Swamp Thing».

Men her er det mer krydder i valsen. Via samarbeid med Brian Ferry, Marc Almond, Joe Strummer, Pet Shop Boys og ganske mye senere som medlem i bandet The Time and Space Machine blir duoen Beyond The Wizards Sleeve til. Sammen med makker Erol Alkan (likemann og legende spacehead DJ) transkriberer duoen seg, via manipulert UK kraut og spacerock inn i evigheten, om enn for en heftig stakket stund.

Hei, stopp en halv. Jeg skriver jo for å meddele noe. Vi er faktisk så heldige å få besøk av Richard Norris i Møllebyen i juni! Han mellomlander her, før han atter en gang slår ut vingene og flakser videre til neste planet. Superstoked, to eternity. Vive La Trance!

PS. Puh. Det stopper langt fra her. Som BTWS +++ alias har Norris snart remikset selve Evigheten: Chemical Brothers, Badly Drawn Boy, Goldfrapp, Tracey Thorn, Warpaint, Temples, David Sylvian/Robert Fripp, Yello, Cornershop, Saint Etienne etc etc etc

PPS. Og det kommer vel sannelig en bok herfra også. Men dét skulle bare mangle. Han er jo tross alt journalist og forfatter i sitt jordiske liv.

PPPS. #mysteriously du vil kanskje dobbeltsjekke urban dictionary BTWS

Stian Carstensen «Le Mystère De L’Accordéon Bulgare»

Ekstraordinære Stian Carstensen.Han er kanskje norges mest «begavede musikant» – en vanvittig kapasitet, stor musikalsk maler, og ikke minst et glimrende menneske. Kjent fra speed-balkan orkesteret Farmers Market, og som musiker med spillopper og trollbindende spennvidde.

I samspill med alt fra Jacob Collier, Todd Terje, Elias Akselsen, med konge, Gud og hvermann har herr Carstensen også latt seg kjenne med stunts under eget navn og diverse konstellasjoner. Store og små, men alltid med himla schvære, dype og enorme registre som raser forbi før du knapt har registrert hva som nettopp slo deg. Det være seg på banjo, fløyte, pedal steel eller trekkspill.

Det er imidlertid ikke først og fremst med virtuositet denne mannen appellerte til undertegnede. Jeg bevitnet denne musikalske engelen helt tilfeldig på et TV-program da han i samtale og -spill med programmets vert åpnet skattkisten av bulgarsk folkemusikktradisjon. Denne mystiske strupesang ikledd tilhørende spraglende folkedrakter og overjordiske harmonier – først gjort kjent av sveitseren Marcel Celliers innspillinger utgitt på seksti-tallet og senere gjenutgitt i en LP-serie på 4AD.

Carstensen har årlig i flere tiår reist dit og blitt en del av tradisjonen og i mange ulike sammenhenger hjemme gitt uttrykk for sin kjærlighet for denne. Hør eksempelvis på Farmers' «Roopsko Ballad», som for meg høres ut som en mer eller mindre direkte hyllest til konkrete favoritter av klassikerne.

Nå skal altså Stians trekkspill romme hele Møllebyen og Heilmannparken med denne overjordiske musikken; disse overjordiske stemmene transportert over i det jordiske av Carstensen eksepsjonelle tolkninger, improvisasjoner og mulige verbale utfall.

Vi er takknemlig og beærede for at han har tatt seg tid til å komme hele veien fra Eidsvoll for å strø velsignelser og fred over sin gamle og høyst tvilsomme Gammalgrass hit, «Moss Fisk & Sexleketøy». Da får det så være om vi elegant kan benytte anledningen til hoppe over denne pikante torskekavalkade for å fråtse i anledningens musikalske koldtbord. Hvem vet?!

«The music has been acclaimed by various artists such as Paul Simon, Kate Bush, George Harrison, David Bowie, Frank Zappa, Peter Murphy of Bauhaus, Elizabeth Fraser of Cocteau Twins, Bobby McFerrin, Medwyn Goodall, Enrique Morente, Glen Phillips of Toad the Wet Sprocket, the Grateful Dead, Robert Plant and has prompted worldwide interest» – Wikipedia.org

Faksimile fra Espen Klubb-ist om denne fete duoen: SYNK er en duo som består av de to produsentene Naomi Camilla & Ida Stein. Settene deres er eklektiske, lekne og inneholder ofte svevende synther og perkusjon med harde kicks og drivende basslinjer. Duoen blander sjangre som electro, techno, breakbeats, trance og house. Elementer av disco sniker seg også inn! Den nyeste utgivelsen «Acid FX1» er en drivende acid techno-låt gitt ut på Amsterdam-baserte Everyone On Acid. I 2021 ga duoen ut en breakbeat remix av Nattl4mpe ́s «Nejjj» på det Bergensbaserte plateselskapet Mhost Likely. Debututgivelsen dere ble også utgitt i 2021. «Lykkemaskin» (Prins Thomas Mix) ble utgitt på plateselskapet Full Pupp i 2020. Og på samme selskap ga SYNK ut sin første EP med navn «Ting Skjer». SYNK kommer til LYSE NETTER med helt fersk musikk; et ekte live techno sett – noe vi definitivt ikke har sett i Moss før! Kan vi håpe på en premiere på nytt materiale? Gjør deg klar for et hinsides driv og et knallsterkt sett fra en duo vi kommer til å se mye mer av i framtiden. TECHNO!

Ségolène Thuillart (1988, bor og arbeider mellom Tours og Paris) er en kunstner som jobber relasjonelt med lokalbefolkningen; med lyd- og tekstmateriale som de overlater henne. Arbeidet utforsker språkets plastisitet og forestillinger om liv og arbeid og det leve sammen gjennom lyd og forestillinger. Inngrepene hennes spenner fra lydvandringer til karaoke og broderi, med sikte på å fortrylle et felles oppholdsrom. Hun har blant annet samarbeidet med CCC OD de Tours, le 19, Crac, Fracs Ile-de-France og Biennale d'Art&d'Architecture du Frac Centre.

I perioden 27. april til 7. juli 2024 har Ségolène en utstilling på House of Foundation i forbindelse med Trude Johansens (kunstner/kurator) ettårige utstillingsprosjekt «Fall» (les mer: https://www.house-of-foundation.no/prosessuell.../ ). Sammen med Trude gjennomfører hun også en performance i festivalområdet.

Fra presentasjonen av «Fall»:

Sègolène Thuillarts kunstnerskap spenner over flere utrykksformer; grafikk, tekstil og performance. I utstillingen viser hun trykksaker i form av instruksjonsmanualer og køsystemer, silketrykk i form av grunnflater og kart over bygningsmasse, tekstilarbeider i form ord som definerer roller man har i et samfunn og en performance som tar utgangspunkt i opplevelsen av å være bruker av det franske NAV-systemet (CAF).

I Ségolène Thuillarts utstilling er det individets egenverdi i møtet med samfunnshierarkiet som er tema. Hva er frihet i møte med et system basert på et komplisert språk, skjemaer, koder og der en selv blir gjort til et nummer i en serie. Hvem er man når en faller til bunnen av samfunnet?

Europas "stiligste" label?

Dette er den utsøkte franske nasjonalskatten du kanskje ikke har hørt om. En juvel av en etikett, et plateselskap, en kulturell hub og et fellesskap som siden grunnleggelsen av Bertrand Burgalat i 1995 fortsatt holder sin umiskjennelige, eksellente musikalske og estetisk kurs, tross uten bred kommersiell oppmerksomhet eller suksess. Historien om den rikholdige katalogen og alt der i mellom er en suksess i seg selv, og en saftig dose inspirasjon for alle, musikkelskere, nerds og fans - vi nevner i fleng; Chassol (fransk stjernekomponist som også har jobbet med Solange og Frank Ocean), den glimrende amerikanske frenchpop-makeren April March, verdensstjerne og forfatter, i denne sammenheng musikkpoet Michel Houellebecq med legenden Jean-Claude Vannier og Beach Boy- eksentriker/long time Stereolab-collaborator High Llamas. Stallen bugner. Her finner man også filmstjerne Valerie Lemercher, samt vår kjære Oslo-venn Larry Mullins AKA Toby Dammit og det nå høyaktuelle «7x7» prosjektet med bl. a Nile Rodgers, Terry Riley og Robert Wyatt. Trass ett uttalt sjangeruavhengig embede er det visse elementer som går igjen i katalogen. Presentasjon og innpakning er en stilstudie. Alltid upåklagelig, stilrent og elegant. Forfriskende og psykedelisk med funky twist, ofte med nikk til nærliggende eksentrisk fransk (pop) historie. Ando Woltmann intervjuet Bertrand Burgalat, alias B.B (not so Brigitte Bardot) under hans generøse og fantastiske tilstedeværelse under fjorårets festival. Samtalen har blitt foreviget og kommer nå i «chap» form, og vil bli tilgjengelig innen kort tid. Tricatel stepper altså i år et hakk opp, og vil være representert med butikk og dertil nydelige relikvier tilgjengelige for publikum. Spar finansene til å utvide egen samling, glede naboens bursdag eller spice opp nevøens julegave. Hot hot hot og anbefales selvsagt på det sterkeste. Vi er veldig kry av at en av våre favorittlables vil være med å prege LN24. De skal få hedersplass. Foto: Cyril Vessier

Vi er vanvittig stolte av å kunne presentere to svært stilsikre og bejublede artister og djs til LYSE NETTER og Moss !!! Tama Sumo startet karrieren på starten av 90-tallet, nærmere bestemt på Drama Bar i Kreuzberg, Berlin. Drama var en av få scener i Berlin der man, i en techno-orientert by som Berlin, kunne spille house. I 1994 gikk turen videre til legendariske Tresor, der hun holdt faste kvelder i nærmere 10 år. Hun var tidlig ute med å integrere nye uttrykk i musikken sin, noe som fortsatt preger hennes opptredener. På starten av 2000-tallet begynte hun å spille på sagnomsuste Berghain/Panorama Bar, av mange regnet verdens mest kjente og beste klubb. Dette åpnet veien til å bli fast dj på denne klubben, noe hun fortsatt er den dag i dag! Lerato Khathi er født og oppvokst i Soweto, Sør-Afrika. Interessen for musikk kom tidlig, inspirert av morens platesamling, bestående av funk, soul, disco, pop og jazz. Mens barna i nabolaget var ute å lekte, var Lakuti som oftest innendørs, der hun lagde kassett-mixer eller skrev tekster. Etter hvert tok musikken henne til Toronto og London, før hun etterhvert landet i Berlin. I løpet av tre tiår har Lakuti etablert seg som en internasjonalt anerkjent dj. Hun har spilt på store og små klubber, festivaler og sammen med Tama Sumo står hun bak både «Bring Down The Walls» og «Your Love» på Panorama Bar, der de inviterer og feirer artister fra både det svarte og LGBTIQ+-miljøet. Fra Panorama Bar til Møllebyen – la festen begynne !!!

Henrik er den stålsterke karakter som stiger opp på surfebrett på bølger av lava fra sagaøya. En kjær venn av venner – med stramme solbriller innendørs, fortid i stammeslæmmerne i Dead Skeletons og grunnlegger av Singapore Sling. Han har i en årrekke vært en ukorrumpert stemme på Island og sender oss varme og iskald presisjon via moderne røyksignaler over sjøen:

«

The Cult of One is a one man band. Conceived as equal parts Beat Happening and Sigue Sigue Sputnik, but may sound like a «cross between The Sisters of Mercy and Lee Hazlewood». What? Here’s what: Evil garage rock with synth bass, drum machine and lots of fuzz and echo. Back to the basics. Simple as fuck. Get rid of the garbage, here’s The Cult of One.

»

Cramps og death rock nedi ålegryta ved elva. Sylskarpt på Ålen fredag!!!

Tommy Manboy (Turbonegro/OnklP&deFjerne) & Nikki Brumen (Blood Command) DJ set

Årets kruttsterkeste rock 'n' roll hardcore punk metal rrriot hurdy gurrrly dj duo er HER! Ja, de kommer for å spille sin favorittmusikk på Lyse Netters Mørke Fetter; scenen ved Mossemøllebyens festsmykke, Ålen Bar. Mye kunnet blitt skrevet om begge to – på hver sin kant. Tommy, som undertegnede vokste opp med i Ånden og i musikken, i flere grupper og ymse orkestre. Tommy Akerholdt som ble til Manboy og rytmeslager for «Styggen på Ryggen». I alle rocknrolleres fortropp. Tommy everywhere. Et maskingevær av en trommis. Generøs, åpen og myk, denne min kjære venn. Upretensiøs tross store idéer, et sakkans genuint menneske. Nikki – Australian renegade screaming all the way from Melbourne, avtroppa Pagan-ist Down Under og nykronet Blood Command-frontdame. Vestlandsfandens nye favourite Daughter. Karen Okkult og hardcore Bikini Kill på sjarmerende, selverklært australsk-norsk blackmetalsk. Et powerhouse av en vokalist og Sjefen i bokseringen. Kløktig, omsorgsfull og søtfrekk i sin sårbarhet, min nye venn! Det skal være visst. Fyring og fyrverkeri er altså bare det lille mellomnavnet. We’re Suuuupaastoked! P.S. Lørdag 8. juni. Foto: Lars Eivind Bones

I en ideell verden spiller Valkyrien på favorittsjappa di hver dag, eller i det minste hver helg. Men de gjør jo ikke det. De spiller bare iblant. Og det er så mange ting en kan angre på her i verden at en burde gjøre seg selv den tjenesten at man ser den konserten med Valkyrien, så har man i det minste en ting mindre å angre på.

Men verden er ikke ideell. Og er det noen som klarer å sette ord på det bedre enn noen andre, så er det Valkyrien. Med tekster som fanger alle gråtonene i en verden vi elsker å fremstille i sort hvitt. Følelsen av å kanskje elske noen, kanskje ville dra, kanskje ville bli, kanskje angre. Nå er det skrevet litt vel mange ganger allerede, men verden er altså ikke ideell, og Valkyrien får en til å kjenne på den sjeldne følelsen at det faktisk går bra det óg.

– Eirik Havnes

Valkyrien Allstars er kjent som et av landets beste liveband, og har siden sin første utgivelse i 2007 gått foran i utviklingen av arrangert folkemusikk. Bandet har dratt i nye retninger for hver utgivelse det har sluppet, og har endt opp med et helt særegent uttrykk de ikke deler med noen.

Siste studioalbum i rekken «Slutte og byne» vant Spellemannsprisen 2020 i kategorien Vise, og ligner mistenkelig på pop-musikk. For den observante lytter vil det likevel være tydelige henvisninger til norsk tradisjonsmusikk. Tittelsporet med samme navn ble raskt nærmest et mantra for folket fra sør til nord, og albumet ble hyllet som utgivelsesårets beste album på de fleste lister med strålende kritikker fra landets største medier.

Bandet består av Tuva Syvertsen, Magnus Larsen Jr, Erik Sollid og Martin Langlie, som sammen lager og arrangerer låtene som forblir en evig kjærlighet og mysterier som aldri løses. Både på plate og live vanker energi, inderlighet, og overraskende vendinger på en seng av det som vanskelig lar seg simulere: gnistrende samspill.

Vi snakker lørdag 8. juni her !

J.P SHILO (Hungry Ghosts/Rowland S. Howard) – MIKA BAJINSKI (Sometimes with Others) – STEVE SHELLEY (Sonic Youth) !!! På LN 24 !!!

Faksimile fra Down Under:

«J.P. Shilo (Aus) & Steve Shelley (US) will be joining forces once again in May/June 2024. The pair last toured together in 2019, promoting Shilo’s «INVISIBLE YOU» album throughout Europe and the UK.

Shilo & Shelley first worked together in the ‘90s on Shilo’s instrumental group - « Hungry Ghosts » in NYC, where they recorded the Ghosts’ sophomore LP - « Alone, Alone » at Sonic Youth’s studio, and continue to collaborate to this day.

They will be joined this time around by the sonorous stylings of German chanteuse - Mika Bajinski - from Berlin based experimental noir ensemble - Sometimes With Others.They will also include a selection of songs by the Late Rowland S. Howard, which J.P. worked closely on.

This talented and dynamic trio are fragile in their minimalist beauty, yet able to suddenly burst open with stabbing intensity. They’ll be making their debut by showcasing an eclectic selection from both Shilo & Bajinski’s catalogues, as well as previewing new works from their latest collaboration. Be prepared for shape-shifting swirls of dark rock and diverse weirdalisations.

You will dance, you will weep, you will definitely fall in love.

Kjetil D. Brandsdal. I min bok (sammen med HP Lindstrøm) en av Rogalands store sønner, som i tiår etter tiår tross sin fortsatt relativt unge alder har stått støtt i eminent produksjon, til tross for trender og stadige stavanger-reunions av all slags folkelige greier om reker, sild, tang og tore rulla i tjære på torget og annen, smått kommerst illeluktende Jacque Brel på rogalandsk. Alltid uredd og på kanten, snålt, sjøskjeivt og vakkert, fullstendig uten staffasje, bomber og granater, gassmaske eller sjanglete heiarop. Ja, heller på tross av har herr Brandsdal, ofte forut for sin tid levert nye lydstunts og samarbeid, i form av prosjekt som Noxagt, Ultralyd (senere No Balls med folk fra Brainbombs (LN23) og Anal Babes (LN26! Echhmm.. evt lyvetegn under bordet red anm.) samt en haug vidtspennende samarbeidsprosjekter. Ikke rart det er Sonic Youth som skriver ham fanbrev og ikke naboen, som knapt vet hvem han er.

Fet og heftig analog/manuell trykkekunst (Kjetil trykker forresten Lyse Netters eksklusive festivalplakat sign. Bendik Kaltenborn), han driver plateselskapet Dridmachine, alterno-platesjappa/live/kunst/arbeidsfelleskapet undergroundinstitusjonen CAS/Consulatet (på Storhaug i Stavanger) og slektning til våre felles venner, glitrende Kafé Hærverk i Oslo. Alt dette med en stødig estetisk ypperlig inspirerende bisarr humoristisk hånd, til inspirasjon for mange og forhåpentligvis fortsatt til ørliten irritasjon for de som føler seg kilt litt i kilevinken.

Med til Møllebyen har han med seg en annen herlig personlighet av en frittspillende rogalending, Thore Warland. En fri sjel, perkusjonist, evt trommeslager, av mang en rang - enten man kan kalle det jazz, tribal minimalist eller hardcore støy. Fritenker, musikalsk kraft og tross ca halvparten av alder til sin makker virker de svært så samstemte i sin musikalske gjerning. Warland er blant annet kjent fra gruppen Staer og sine mange samarbeid med folk som John Hegre (også med i en av Brandsdals Noxagt konstellasjoner), Bergensmonsteret Kjetil Møster og en rekke samarbeidsprosjekter («med faktisk kontroll nede på kontinentet»).

Vi er både takknemlige og beæret over dette besøket.

SJØSJUK HYPNO-MANIA!

PS. Dridmachine/Consulatet blir å finne på festivalområdet, med sine utsøkte objekter for salg.

Marcus Forsgren og jeg har vært venner siden før denne verden ble til. En utmerket person og andektig, hellig ridder av den gode kampen for musikken som ikke gir opp. Etter mange år ved roret i det utmerkede trønderrock-bandet, Lionheart Brothers, gikk han omsider solo, og har siden den gang bedrevet utsøkt og småjålete popmusikk (jeg skriver dette som en sann hedersbetegnelse) med mesteparten av nevnte Lionheart som «backingband». Han spiller også gitar for Horntvedt-brødrenes Jaga Jazzist, og driver på toppen av denne saft suse kransekaka studio Paradiso sammen med en annen kjenning av musikkpolitiet, broder Engfelt. Sammen holder de flammen høyt hevet over tvilsomme flæshende studio-jocks, gentrifisert hipsterpop og hult sjeleflammeslukerunivers. Som studiomann har Forsgren en rekke sterke utgivelser under beltet, blant dem Northern Belle, Pom Poko, Sondre Lerche og Susanne Sundfør(?). Han har nylig selv høstet masse gode ord fra pressen for sitt siste album «I Dreamt I Was Dreaming». Vi er ekstremt takknemlige for at hele barteballetten har stilt seg til disp for rockens alter og den villeste helgen i Møllebyens musikkhistorie.

PS! Sjekk ut hans ferske plate - med låter som "She's a Ghost" og "I Think About My Mother".

Oj, oj, oj - hvem er så denne spennende og svært så mystiske DJ-duo???

Nabo, ruvende husspøkelse og eks-Mossiallisstisk venstrepartihøvding. Men ikke minst en heftig og quirky indiepop-connoisseur og platesamler av rang. Øivind T-B har som Henrich Gerners gate middle-of-madness-sausa beboer nok en gang blitt holdt som Lyse Netter-gissel. Vi tenkte at en karakter i besittelse av slik en rikholdig platesamling for én gangs skyld burde lokkes ut i lyset og gleden. Det er en sann ære, Øivind! Gleder oss til å høre hva du graver fram fra innerste hylle på loftet.

Dævven heller, selveste Heidi Bjerkan. Jord, vann og dyras beste venn. Norges ærespresident på Bocuse d’Or, Trondheim, matjordas postergirl med high end matakademi på grasrotnivå for kunnskapshungrige unge og selvhøytidelige eldre, før dette Slottets egen kokk og nå Michelin-prydede Credos grunnlegger og visjonær. Hva mer kan man si? At hun reiser verden rundt, men tar seg tid til Møllebyen og årets Lyse Netter - i alle dens former og farger - det forklarer vel alt om hvem hun er - og for oss bare helt vidunderlig, inspirerende og forfriskende.Det mange derimot ikke vet er at hun også har en særs utviklet og kul musikksmak! Mon tro hva hun kan finne på… Heidi, vi gleder oss veldig!!!

Hvitsten Salong er en løst sammensatt horde av skapende mennesker i Hvitsten, en kunst- og musikkfestival og en residens for truede, sensurerte og forfulgte kunstnere fra ulike deler av verden. Hvitsten Salong bruker uterommene i skogen, parker og hager for å vise kunsten utenfor den hvite kuben uten stettglass og elitistiske prosjektbeskrivelser. Uten å kompromisse på det eksperimentelle, progressive og nyskapende. Her lages rom for tårer, glede, kjærlighet, aktivisme og politikk. En visjon om kunstens kraft til å forandre, for her ligger hemmeligheten i kunsten. Gi mening til liv som skal leves og har blitt levd, møteplasser for bekymringer, forundring, faenskap og vennskap. Her ligger også oppdraget i å gi plass til de glemte, utstøtte og merkelige.

Hvitsten Salong is a bohemian horde of creative people in Hvitsten, an art and music festival and a residence for threatened, censored, and persecuted artists from different parts of the world. Hvitsten Salong uses the outdoor spaces in the forest, parks, and gardens to display the art outside the white cube without stem glass and elitist project descriptions. Without compromising on the experimental, progressive, and avantgarde. Room gets created for tears, joy, love, activism and politics. A vision of the power of art to change, because here lies the secret of art. Give meaning to lives to be lived and have been lived, meeting places for worries, curiosity, and friendship. Here, too, lies the mission of making space for the forgotten, outcasts, and outsiders.