Backstreet Girls
Jeg og min bror – på landsbygda, sent 80-tall. Vi digga rockemusikk, men følte oss alienated. Skeptiske til norske (dølle) band. Man kan sniffe sånt, ense hvem som er såkalt ekte eller ei. Fra barnsben av. Det kommer ikke an på jakka du tar på deg eller hvor tøff i trynet du prøver å være. Hjertet avslører. Som nå – dedikerte musikkentrepenører med lua på snei, med søknadspapirene i orden og tidsriktig ordlyd om kjønnsbalanse, bærekraft, CO2-avtrykk, diett, treningsstudio og.... kanselleringstrygge! Perfekte strategier på instagram og med lua i hånda når Bylarm står for døren og banker. Håpe på å møte en viktig fyr i bransjen som lar deg suge karamellen i et stakkars håp av sekund.
Åja, forresten, det var musikk dette handlet om.
Så har du Backstreet Girls; «Fuck off. Jeg har skrevet en låt. La oss spille den inn om noen timer.» For ja. Jeg så det skje. Var nabo med Bjørn Müller og noterte rundetider på gutta opp og ned gata. Never a dull moment i Rock n roll Hakkebakkeskog. Takk og lov som jeg elsker det. Og de blir bare drøyere og drøyere. Lemmy blir hesere og hesere. Kok opp: Ramones. Chuck Berry. Johnny Thunders. ACDC. Hvor ble det av musikken? Gleden. Friheten. The purest fucking essence of Life?
Backstreet Girls er for noen den levende tegneseriestripa. For andre verdens største helter og antihelter. Norges eneste rockeband. Alt på en gang.
Vi, hjemme på Moi på 80-tallet, hadde ikke TV. Men hos naboen svirra et ungdomsprogram på NRK, og plutselig står de der. Gitaristen har rosa vest og vokalisten er tynn og lang, ravnsvart, langt hår. Trommisen slår hardt og bassisten minner litt om skuldra til Malcolm Young (Malcolm hadde vi faktisk allerede rukket å henge oss opp i). Backstreet Girls overbeviste oss den gang, og gjør det i dag. Jeg er så glad for at de fortsetter å helle bensin på bålet og gjør livet så mye mer underholdende, også i 2023.
Velkommen til Møllebyen, KINGS of ROCK!!
