JOHN LYDON aka JONNY ROTTEN Talk Tour one-off på LN 26 ! «I could be shit. I could be shite. I’m left-handed.» John Lydon. Et ikon, en revolusjonær, udødelig. JOHN LYDON – også kjent som JOHNNY ROTTEN – kommer til LN og Moss ! Som frontmann og tekstforfatter i Sex Pistols, forandret Johnny Rotten musikkens ansikt og utløste en kulturell revolusjon. Han forårsaket et jordskjelv som forvandlet musikken for godt. I løpet av sine bemerkelsesverdige år i Public Image Ltd presset han konsekvent grensene og fortsetter fortsatt å utfordre og blomstre. I juni kommer han altså i ens ærend eksklusivitet til LN for å fortelle fra sin unike og ekstraordinære karriere, reflektere over Sex Pistols, Public Image Limited (PiL), kunsten sin og livshistorien sin i en uformell Q&A (hvem vet hva han kan finne på i øyeblikket av andre stunts) … He Could Be Wrong. He Could Be Right.

Foto: Paul Heartfield

Oliver Ackermann & Heather Bickford: DEATH BY AUDIO (Guitar pedals, Love & Madness) Eksklusivt og ens ærend fra New York skal stjerneparet - mr. & mrs DBA - tilbringe junihelgen i Møllebyen. "Handmade in NYC by musicians, for musicians" Det som startet som et crazy kunstnerkollektiv fylt av musikere, fotografer og skulptører i Williamsburg, Brooklyn, på en liten arbeidsbenk i skyggen av et stadig stivere og gentrifisert Hipsterville har Death By Audio vokst til å bli en musikkanarkistisk, motkulturs GIGANT. En inspirerende trendsetter for musikere, band, artister og produsenter over hele verden. Jeg vil tørre å påstå at det på hvert og annet gitarbrett verden over mest sannsynligvis sitter én eller flere av Death By Audios karakteristiske pedaler. Deres råe og upolerte estetikk - både i lyd OG look - slo inn som en tornado på en ellers svært så slick og ofte selvhøytidelig “boutique” scene, og pedaler døpt med navn som “Total Sonic Annihilation”, “Space Bender”, “Apocalypse”, "Moonbeam Phaser" og “Evil Filter”. Nærmest unisont bejublet og stolt i bruk av store artister verden over, har DBA laget custom- og signaturbokser for et bredt spekter navn som Flaming Lips, Nine Inch Nails og My Bloody Valentine - og ikke minst Olivers eget band, A Place To Bury Strangers. For å nevne noen. Anti-etablissementsbevegelse I fronten står Oliver. Opprinnelig fra Fredericksburg, Virginia, der det hele startet i 2002. Sammen med kompisene i bandet Skywave (en slags forløper til Olivers eviggrønne band A Place To Bury Strangers, et sentrale elementene i solsystemet DBA - kjent for sine strobesinnsyke blitzkriegkonserter med et infernalsk decibelnivå) pakka de bagger av pedaler og dro nordover til New York for å tenne fyr på NYe idéer. Og ting tok omsider av: DBA-kjøkkenet ekspanderte. Eksploderte. Med stadig yngre wiz kids og friske idéer ombord, fra den ganske verden. “Alle” ville plutselig jobbe for DBA og den frekke, nye soniske vinden. Fabrikklokalet utvidet omsider til egen Death by Audio non-profit venue, med en imponerende artistliste av eksklusive, voldsomme intimkonserter. DBA ble plateselskap, Dedstrange, hvor egne og venners plater etterhvert kom som perler på en ganske så freidig snor. DIY For Ever Det måtte komme til en slutt, epoken i Williamsburg. Kanskje et av verdens mest hipsterklisjefylte sted for evigond gentrifisering og nådeløs grådighet. DBA måtte flytte - ironisk nok til “fordel” for en slags tidligere alliert og slags “bekjent”- Vice Media (magazine etc). Man skrev 2014 og veien videre gikk nordover i Brooklyn, til Bushwick. Heather, CEO og poster girl power woman Et eller annet sted mellom her kommer altså kona Heather inn i bildet. Hijacker Olivers hjerte og besinnelse. Som den råe dama hun er, tar hun med kløkt og utsøkt smak etterhvert over mye av ansvaret og styringa over imperiet, og idéene videre. Oliver kan dermed fokusere på utvikling og nye designs, turnéer og platelaging. Vi snakker om power couple av dimensjoner! I samarbeid med våre venner BRÅK (en av Norges råeste pedalmakere) og nystartede REPARER SAMMEN skal vi ha en gedigen nerde- og pedalhelg med workshops, demo, DBA butikk, kurs i reparering av musikkutstyr. Heather & Oliver skal også dj’e og intervjues i Q&A. Det blir åpen jam "dronehenge".. og hvem vet? Kanskje et aldri så lite gjestestunt på en scene i løpet av helgen…? Velkommen til en morsom og innholdsrik helg og muligens en av de mest spektakulære pedal- og nerdesammenkomster EVER her på norgesbjerget. Alle velkommen! https://www.youtube.com/watch?v=_RslAoTyIwk (tour) https://www.youtube.com/watch?v=ewtZcou_5Oc (historie)

IMMERSION (MALKA SPIGEL & COLIN NEWMAN)

Mye og mangt har blitt skrevet om duoen, paret Spigel/Newman. Vi snakker historisk kaliber. Og skal noen bli kalt legender må det nok skje her. Hva enn såkalt kunstpop, postpunk og no new wave noensinne måtte angå. Banebrytende, knivskarpt, samtidig “soft spoken”. Til utfordring for sine samtidige og inspirasjon for musikere, kunstere og publikum gjennom generasjoner.

Én gang hver for seg - Malka i Minimal Compact og Colin i bandet Wire, møttes de under innspillingen av Minimals “Raging Souls” (Colin som produsent). “Søt” musikk oppstod - blant svarte skinnkåper og enda sortere solbriller, og de giftet seg året etter. Klokka sa 1986 og det kokte i verdens undergrunn. Og her, i kryssilden kunst og pop, dynka i heftig eksistensialisme og radikale eksperiment bar veien videre sammen for denne diamant av en allianse: Egen label og tett samarbeid på kryss av prosjektene.

Wire. Minimal C. Glimrende soloplater. Immersion. Githead. Samarbeid med eminente navn som Tarwater, Laetitia Sadier (Stereolab), Tuxedomoon og så mange flere.

Vi kan rapportere om et fortsatt vitalt, skarpt og omsorgsfullt (!) kunstnerpar (tross sin etterhvert ganske voksne alder). Nå er det altså Immersion som gjelder, et duoprosjekt som etter starten på tidlig 90-tall ble tatt opp igjen i nyere tid, etter en lengre pause. Her kan du høre dem i classic Spigel/Newman-drakt, ispedd en fascinasjon for myk techno og landskapskraut, hvor budskapet om forsoning er sterkt nærværende. Ja, vi trenger snakke mer om forsoning, i en stadig mer rabiat og kaotisk verden. Et omsorgsfølelse jeg kjenner både gjennom dem som mennesker og gjennom musikken. Vi er ufattelig takknemlige, stolte og glade for å ha dem som gjester i Møllebyen i Moss. Du er også varmt velkommen!

PS. Stor takk til vår felles gode venn Benjamin Sand som førte oss sammen, via hans og Malkas felles kjærlighet for lomo fotografi (kan sees på mye av Immersions album art)

PRESSESTOFF:

Immersion are Malka Spigel and Colin Newman best known for their work with Minimal Compact and Wire. The project emerged in the early 1990s and has always prided itself on a diversity in approach and an ability to be both self-contained and a vehicle for collaboration. 1999’s Low Impact , 2018’s Sleepless & 2025’s WTF?? cover very different aesthetics.

Recent years have also seen Immersion collaborating with the likes of Tarwater, Laetitia Sadier, Ulrich Schnauss , Scanner, Thor Harris, Cubzoa & SUSS in their ongoing Nanocluster series of events & albums. The collaboration with SUSS took the form of a month long US tour in March / April 2025 as well as the album.

With their 2nd UK tour in as many years (in support of the album WTF??) Malka & Colin ended up playing more shows in 2025 than any previous year and to audiences of increasing size.

The couple also have a weekly music radio show called Swimming In Sound and play in the band Githead, alongside Robin Rimbaud (Scanner) & Max Franken.

Colin – facebook // instagram // bluesky Malka – facebook // instagram // bluesky

Reviews of WTF??

Agile, reactive, expressive, they say it all MOJO

If you’re not, uh, hip to Immersion, you’re missing one of the great art rock bands of our time. Rock and roll Globe

There are labors of love, and then there’s Immersion. Active since 1994, Immersion are the brainchild of husband-and-wife duo Colin Newman (of Wire fame) and Malka Spigel (best known for her work in Minimal Compact). Born out of a shared affinity for techno, Immersion have evolved into different iterations and genres over the decades. It is an ever-revolving, ever-expanding project that has run the gamut from ambient to Kosmische to techno and everything in between. Pop Matters

Lyrically and sonically, WTF?? captures the surreal push-pull of 2025—apocalyptic dread on one side, the stubborn spark of human connection on the other. The record moves from pulsing, hypnotic instrumentals that feel like city lights blurring at midnight to vocal pieces that speak plainly to shared fears and fragile hopes. Mundane Mag

an album that should see Immersion step further out from the shadows of both their glorious pasts and forge a new frontier. Louder Than War

More music by partners in life and art! Electro duo Immersion makes music that’s easily embraced and speaks to the moment.… just what we need for another tough week on our own rock spinning around the sun. 5 Songs KCRW Musically, the record is a delight. It’s underpinned by driving krauty beats from Holy Fuck, Savak and Lake Ruth drummer Matt Schulz and instrumentally tracks all ping like they’ve been pulled in really tight. The whole thing is “a response to where humanity finds itself in the second decade of the 21st century”. Where do we find ourselves? In a pickle. The record “reacts to not only that relentless rhetoric of these times, but also how we as humans should respond,” say the notes. “Music is the message, the medium, the massage and the moment.” Moonbuilding Weekly

Immersion consists of Wire’s Colin Newman, and his wife Malka Spigel (Minimal Compact), and WTF?? is their 5th. Matt Schulz (Holy Fuck) joins them on this one, and the trio have come up with an incredible album. This is electronic music combined with rock. The end result is their own style which does defy classification. Spill Magazine

WTF? is a real work of strength, togetherness and positivity and as such should be lapped up by all. Freq Mag

Lars Lillo-Stenberg spiller John Martyn Lars Lillo kommer til Lyse Netter! Og dette i en helt spesiell anledning. Med en aldri så lite eksklusiv twist skal han synge (gamle sanger om igjen), denne gang med noen av hans personlige favoritter gjennom mange år. Undertegnede var på turné og lot meg lulle i søvn av en inspirerende lydbok. Historien om Nini Stoltenberg. Om hennes fargerike og mildt sagt smått dramatiske liv - fortalt av en underfundig, myk stemme. Stemmen til hennes mangeårige venn, Lars Lillo-Stenberg. Hedersmann av rang, mest kjent for sine egne historier kledd som poplåter. Med sporadisk blaff av hjemlengsel og disse levende bilder av mytiske Oslo på åttitallet - halvt våken, halvt i søvne - begynte tankene vandre. Om tidlig DeLillos og den rikholdige underskogen av Lars Lillos rare og mangefasetterte inspirasjoner. Om hvor perfekt det kunne være hvis han ville vise frem noe av dette i en av Heilmannsparkens lune lommer i juni. Lars var faktisk ikke ikke vond å be. Han han allerede hadde planen klar: “John Martyn, han slampen av en (full) skotte.. som hadde så unikt og personlig uttrykk, både på sang og gitarteknikk… Jeg har spilt låtene hans helt siden jeg lærte å spille i 13-14 års alderen. Det ville jeg likt.” Dette er hva jeg kaller generøsitet og lidenskap, og en av grunnene til at vi holder på med Lyse Netter. At det finnes slike der ute. Lars Lillo på lørdagen i Møllebyen blir uansett en sjelden opplevelse, som vi i takknemlighet og begeistring ønsker alle velkommen til! PS/Fun fact: Anbefaler selvsagt uinnvidde et dypdykk i John Martyns rikholdige katalog. LN festivaldesigner Espen Friberg hadde faktisk tilfeldigvis en av Martyns “One World” litt mer “ambiente” plater på repeat under mekking av LN visuelt idet jeg nevnte hva Lars pønsket på..

Legenden om legenden. Pressetekst: Lars Lillo-Stenberg lærte å spille gitar av storebroren da han var 13 år. Han skrev sanger helt fra denne tiden. I 1984 dannet han gruppa deLillos. Lars lagde tekster og melodier til gruppa, og tekstene fikk fort oppmerksomhet for sin enkle og direkte, men likevel underfundige form. Med låter som "Tøff i pyjamas" og "Min beibi dro avsted" kom både radiosuksess og platesalg og deLillos var snart en av årets sensasjoner i norsk musikk. Også i årene etter dette har deLillos hatt et imponerende fast grep om radiolyttere, platekjøpere og konsertpublikum. De er et av de norske bandene som virkelig har lykkes med å holde på publikums oppmerksomhet gjennom fire tiår. I 1996 ga Lars Lillo-Stenberg ut CDen "Å var jeg en sangfugl". Repertoaret var for en stor del hentet fra Mads Bergs kjente sangbok, en institusjon i musikkundervisningen i den norske skolen. I 2000 ga Lars ut CD'en "Oslo" med kjente og kjære Oslo-sanger som fikk stor oppmerksomhet og solgte veldig bra. Siden har Lars mottatt Oslo bys kulturpris og han har også laget byens "Oslosang". I 2006 kom CD'en "Synger Prøysen" ut. Dette er Lars Lillo-Stenbergs personlige hyllest til Alf Prøysen. Hans meste kjente og kjære sanger blir tolket på en ny og personlig måte som får fram alvoret i Alf Prøysens tekster. Skjæråsenprisen fikk Lars på slutten av 2006 og NRK's Prøysenpris våren 2007. Siden har Lars gjort tolkninger av alt fra Ole Paus til Edvard Grieg. Det siste bidraget til Lars kom i 2023. Det var soloalbumet "Everything is relative". Lars Lillo-Stenbergs beundring for Neil Young skulle også være allment kjent gjennom gruppen Young Neils.

THE VIBEKE SAUGESTAD BAND på LN 26 ! Første og eneste konsert på over 15 år i Norge, på Lyse Netter !!! Vibeke Saugestad! Vokalist i Weld, Thinkerbell og Thelyblast. Nevnes må også The Twistaroos, The Jahn Teigen Experience, The Yum Yums. Og den sagnomsuste lokale festivalen Rock Mot Fotball … I 2024 Crown Imperial Song i regnet Heilmannparken (tolket av MELKEVEIEN + Jørn Johansen og POLYPHONIC). I juni 2026 på samme sted Vibeke Saugestad selv med THE VIBEKE SAUGESTAD BAND ! Vibeke Saugestad slo igjennom i 1994 med bandet Weld, som vant Spellemannsprisen i kategorien ‹Årets nykommer› samme år for plata «Natural Tools». Etter å ha turnert med mange ulike musikalske prosjekter, gikk Saugestad solo i 2001, og har gitt ut 3 soloalbum og 1 EP siden den gang. Vibeke traff sin nåværende ektemann og bassist (som også spiller bass i det amerikanske garasjebandet The Fleshtones) på turné i Europa, og i 2014 flyttet hun til USA. I 2023, etter en særs vellykket spontanopptreden på en bar i nabolaget, bestemte Vibeke seg for å puste liv i soloprosjektet sitt, satte sammen et nytt band, The Vibeke Saugestad Band, og begynte å skrive musikk igjen. 3. oktober kunne bandet slippe EP-en «The Sun Sessions» med ny musikk (første fra Vibeke på 17 år) og bandet gjennomførte en særs vellykket turné i Spania i oktober. Nå gleder vi oss stort over å presentere nytt og gammelt i skjønn forening på LN i juni i forbindelse med en turné som tar dem hit og dit i inn- og utland ! Som før spiller Vibeke medrivende og energisk powerpop, denne gangen også med et lite nikk til 60-tallet og De britiske øyer. The Vibeke Saugestad Band består av: Vibeke Saugestad – vokal, akustisk gitar Ken Fox – bass Mark Westin – gitar, kor Josh Stark – gitar, kor Mike Rasimas – trommer, kor «A gorgeous EP, brilliantly played and sung, let ‘The Sun Sessions’ wash over you and help you escape the present for a while.» – Maximum Volume Music

Brainbombs TILBAKE - denne gangen utendørs, for alle!

Du har sannsynligvis ikke hørt om dem. Verdens kanskje beste svenske punkeband. Om de i det hele tatt burde kalles punk.

Brainbombs er et skrudd regime. Bandet som fra dag én glatt hoppet over samfunnsdialogen og vrei alt, absolutt alt, på 11 over max og opprettet sin egen krisekritiske kommunikasjonsfrontlinje. Siden 80-tallet har bandet - med repetetiv misantropi - slumret rundt i relativ obskuritet. Fri fra uniform rock-offentlighet har de satt sinne i kok og vunnet stadig flere flammende, dedikerte fans’ hjerter, over hele verden. Deres menneskefiendtlige riff og grynt påminner musikalske familiebånd til grupper som The Dead C eller Glenn Brancas Contortions evt søster Lydia Lunch’s Teenage Jesus & the Jerks. Stooges gjennom deres egne svært så uhygieniske kjøttkvern. Hvitvasket gateway drug.

Med fengselsinnsatt-look (evt mentalinstitusjonsuniform) og strippet for dagens til tider smått nyfascistiske kanselleringskultur og deathrock på grensen til performance art: Grisen, menneskets beste venn, har lært seg å spille. På jamrende trompet og sonisk gitar, i skjønneste forening. Og de låter bedre enn noen gang!

Brainbombs er old time blues strukket til det hinsidige, gamle viser og gode svisker så langt fra grensen til allsang som man kan komme. Med en trompet full av LSD og på lobotomert svensk-engelsk messer Hudiksvalls Finest sin særegne, retardert-smarte og hypnotiske miks av kontroverser. Brainbombs er lyden av grå betong og pisserenna på en landsens ungdomsskole i Sverige på 80-tallet. I skyggen, og skammen av noe ingen hipstere den gang da syntes var kult. Uten bremser, kosmetisk korrekturlakk og Milevis fra Roy Anderssons perfekt arrangerte samfunnskritiske scener.

Virkelig ingen festmusikk, altså. Men for noen av oss likevel verdens beste fest. La dritten renne av. Verdens demagogers svindel, hat, kontroll og konstruerte konflikter. La det renne av. I speilet ser man sin egen skam og ensomhet. La det renne av. La deg selv avgiftes. Servert på en smakfull, iskald seng av riff og rock og tribal grooves, og jammer. Hypnotic half speed RL Burnside og acid Stooges.

PÅ LN26 skal de spille ute og lille Norge er igjen definitivt lillebror. Vi er himla peppade!!

PS! I samråd med våre kjære venner Hærverk i Parken (HiP) spiller bandet disse to eksklusive konserter i Norge. Fredag hos oss, lørdag hos dem. Vi vil gjerne backe hverandre hvordan vi enn kan, og skal prøve å aldri kræsje datoer igjen!

Uansett hvor du skal se Brainbombs: Fjällhöga Nord, it’s high time!

“Listening to Brainbombs has been one of my weirdest experiences with music.

Brainbombs are most definitely a band. I guess at the core they’re a hardcore punk/noise rock hybrid I guess? But… its so unlike anything I’ve ever heard and I still don’t know if its good or bad. I saw the edgelord Ed Gein album cover, and it intrigued me, so I listened to their biggest song and it was easily THE WORST thing I had EVER FUCKING HEARD. I shut it off as soon as it got to the vocals. I was shocked by the fact that it had almost a half million streams. But, a few hours later, I clicked on it again and didn’t know why.

Over the past few days, I’ve listened to all of their discography and looped a lot of it. And I don’t even think I like them. The music is abysmal, its the same single riff and verse repeating for 5 minutes. To make it worse, the vocals are just a guy with a swedish accent awkwardly talking about murder and rape. That sounds awful right? It is awful. But at the same time I want to keep listening? It’s so childishly edgy and obnoxiously repetitive but so.. intriguing? Catchy? I’m not even sure. Its one of if not the weirdest experience I’ve ever had with music and I don’t know how to feel about it.”

- forvirret gissel/fan av Brainbombs

Vilde Tuv «Hvis Enya lagde yoghurtreklamemusik» skriver Politiken. «Som et rosa helikopter flyvende gjennom norsk musikklandskap» sier Morgenbladet… “Whaaaat?” Vilde (Eriksen) Tuv, D’ Meg. Rare-fine Vilde fra ville norske vestens Vestland. Som en fargerik blomst poppet Vilde opp fra asfaltens cracks og har allerede i en årrekke markert seg med sitt sammensatte og absurde, dawg kjærlighetsfulle uttrykk hengitt til et merkelig sted mellom DIY, bling, glam. Mellom kitsch og mer kitsch. Hennes frekke, humoristiske - samtidig inderlige musikalitet og genuine tilstedeværelse er i det ene øyeblikket minimalistisk, i det neste fullt ut et hav av unicornered nu age og syrete electro-trance. Naken gitarklimpring og enskvinnesorkester. Ganske vilt, egentlig. Du kan lese mer hva hun selv deler via sin pressemelding. I mellomtiden gleder vi oss fælt til å få henne på besøk i Møllebyen i juni. Fotograf: Willa Wathne LN design: E.F

Presseskriv: I det ekspansive verden av avantgarde-popmusikk står Vilde Tuv som en kompromissløs kraft. Med blokkfløytealbumet Melting Songs som vant Spellemann i 2021, og debutalbumet D’meg har hun trollbundet publikum alene fra scenen i over 10 år. De siste årene har hun turnert i Europa, laget musikk for teater og film, poesi og gallerirom. Bergensartisten slapp sitt tredje soloalbum Truthbomb høsten 2025 og har turnert Europa sammen med Axel Barrat-Due på trekkspill og elektronikk og Elise Macmillan på fiolin.

Om "Truthbomb": På Truthbomb Vilde er tilbake med sine særegne tekster. Denne gangen tematisert rundt hvordan sannheten føles i kroppen. Dette er alt-pop, middelalderfantasier, eurodance, vinden som blåser gjennom trærne, et kompromissløst klokkespill.

«Som et rosa helikopter flyvende gjennom norsk musikklandskap» Morgenbladet

«Hvis Enya lagde yoghurtreklamemusik» Politiken

«Knallgod og kompromissløs» Bergens Tidende

EERA

Eera, aka Anna Lena Kirsten Bruland, Kragerø-rømling av komponistkongsblod gone Londoner og nå full-on Berliner Brawl. Talentfull, mangefasettert og fargerik i sine melodiføringer har hun stadig spisset sitt uttrykk, til bra omtale ute i kanoniserende internasjonale medier som Uncut og Mojo. De noe 2000-talls amerika-gitarindie-grunge-riot-girl klingende låtene nådde omsider ignorante oss på bjerget. Noe så uvanlig som en til nå ukjent norsk artist med et liv utenfor andedammen oppe i nord. Kvalitetstegn. Foredle dine varer i utlandet. Typisk litt for sofistikert for at nordapene til nå har skjønt sin besøkelsestid. For sikkerhets skyld forresten stilig produsert av Chris Taylor fra Grizzly Bear, “I’ll Stop When I’m Done”. Nyeste plata altså.

En sjeldenhet dette, og skikkelig stas. Vet faktisk ikke om hun så langt har spilt en “ordentlig” konsert i Norge. I mellomtiden kan du uansett lese mer på Lyse Netter web. Vi er utrolig takknemlige og spente på hennes opptreden i studioets intime rødskjær.

Presse. Presse, presse:

’EERA hits Hollywood highs on psychedelic dream-pop album “I’ll stop when I’m done”.’ Loud Women ‘Indie- pop artist EERA returns with an eclectic thoughtful new album on “I’ll stop when I’m done”. ‘Mix it all up ‘From start to finish “I’ll stop when I’m done” fits together perfectly, a rich, lush record that hazily pulls doleful folk, warm strings, shimmying, stripped-down indie- rock, electronic-tinged orchestral pop and harmonised hymnals into its orbit over ten tracks that never outstay their welcome. ‘The New Cue ‘Everything about this album is gentle perfection.’ Joyzine 'Starkly beautiful... bewitching stuff 8/10. ‘Uncut

I’ll stop when I’m done is the third album, and first research-led body of work, from EERA, the Berlin-based Norwegian artist Anna Lena Kristen, produced by Chris Taylor (Grizzly Bear). The album is inspired by the famous Marilyn Monroe quote: “I don’t stop when I’m tired, I only stop when I’m done” and interweaves intimate reflections on what it means to be a modern woman with researched insights into the lives of the starlets from Hollywood’s Golden Age. What emerges is a studied celebration of the female experience, in all its complexity, strength and vulnerability. The Monroe quote sparked EERA’s interest and led her to view old back-and-white films, then undertake a deeper dive into the lives the starlets she encountered there and the women of that era they portrayed on screen. From Shirley Maclaine in ‘The Apartment’ to Marilyn Monroe in ‘Gentlemen Prefer Blondes’, the artist felt drawn to these icons and began researching their work and lives. “It felt as though I was having this conversation with these women — in a dialogue that made me realise a lot about myself” she explains. On the album’s first single ‘Forget her’ (May 2025) as premiered by Lauren Laverne (6 Music) we see personal introspection from EERA. It is a candid look at the artist’s internal battle with anxiety “I used to have quite a lot of anxiety before, and back then I always wanted to remove myself from ’her’” she explains. “It wasn’t until I accepted ‘her’ that I was able to move past it and therefore become a lot happier. She will always be a part of me, and that is fine. I am just not going to allow her to take over completely.” In a similar vein of looking inwards, the album’s opening track ‘Celebrate’ relates to “that feeling of having to do all the things - something I feel carries a very female pressure”, and ‘Talking’ digs deeper “into looking at what love means, what relationships mean and how we experience it all differently.” Looking through a glass darkly, EERA twists the lens outwards to our collective experience of love and connection. On ‘Honey, do you see me?’ we get an insight into the research EERA undertook on this record, it is heavily inspired by the dialogue from the 60’s film ‘The Apartment’. “I was fascinated by the fact that the main character (intelligent and beautiful woman) is madly in love with a man who has a wife and also the boss of a big company. It affected her self- confidence with this man playing with her feelings, promising her the world etc.” explains EERA “I wanted to write a song from her side of the story, but also exaggerate these type of feelings in the song; where you almost feel a bit ‘mad’. The desperation of trying to be loved by someone who doesn’t want to be with you, and how that takes over your self-worth.” The album’s title track, ‘I’ll stop when I’m done’, is a magnetic electronic tinged ‘pop’ track with a glistening haze and the seductive breathy refrain “I’m just trying to find someone to love”. It’s indicative of the forthcoming album as whole which sees EERA blur the lines between her formative PJ Harvey influences and more recent ones in the bewitching psychedelic dream-pop of Broadcast. On this EERA deep dives into the psyche of Monroe. “I wanted to write a song from her perspective” explains EERA. “That she wants to be in the spotlight, but that she has to prove herself over and over to everyone around her. I wanted to focus on her vulnerability as well by adding the sentence “I just want to find someone to love” (which is also one of her quotes). I feel that this is all she wanted deep down (beyond success). She wanted someone to love her no matter what. Someone that will always be by her side.” “She never got that. Not even from her mum who struggled with a mental illness. So, in this song I’m showing two sides, the spotlight mixed with the vulnerability.” ‘I’ll stop when I’m down’ begins with illusions of grandeur and, by the end breaks down into the lyric: ‘I just want to find someone to love’. “It’s telling yourself that you want one thing, then asking yourself: is it, really?” says EERA. Here, the concept of a female muse is neither passive nor impenetrable. EERA frames her desires and vulnerability, which feel both achingly human and part of the rich, messy tapestry of womanhood. “Overall, I wanted to address the pressure I feel as a woman, but also an artist” expands EERA. “I linked some of my emotions with old movie stars from the 50s and 60s, like Marilyn Monroe, and Audrey Hepburn. I enjoyed doing research about them, and with doing that I saw just how much criticism they endured even though they were highly successful.” “A lot of them though still had one focus: to find true love and to find true happiness within themselves. I find this contrast very interesting; that even with major success people are still searching for what truly matters to them.”

I’ll stop when I’m done carries a decidedly softer and more subdued sound, punctuated by warm percussion and upbeat intervals. Production is from Chris Taylor (Grizzly Bear) with the album recorded between Berlin and Barcelona, with the album’s lyrics captured as EERA sang each song softly from a sofa “which made everything feel more relaxed and personal. As women, we have to be brave and loud and do a million things just to be heard. I feel that makes quite a contrast on the album.

EERA has previously released two albums, 2021’s Speak (Just Dust Recordings) and 2017’s Reflections of Youth (Ninja Tune/Big Dada Records) both to much acclaim, championed by mainstream and tastemaker press alike including MOJO, Uncut, Loud & Quiet, Dork, The Line of Best Fit with huge support at BBC 6 Music with Speak awarded ‘Album of the Day’ and a session recorded with Marc Riley. She has toured throughout the UK and Europe including support slots with Mitski, Ghostpoet and Public Service Broadcasting who she regularly writes and plays with; and performed at festivals such as By:Larm, End of the Road and Roskilde

DJ Cezilia & My Göteborgsdronningene av tung, rituell space rock kommer for å besvimle oss med all sin okkulte kjærlighet til ekspad-isk rock n roll fra her og inn i evigheten. Vi er ekstremt glade for at Cezilia (en legende i svensk tattoo og ellers innehaver av et eget privat kunstimperium) og My (fantastisk vokalist og gitarist i verdens beste svenske spacerock band Brain Burn) vil ta turen til Møllebyen i junihelgen

BRÅK & LYSE NETTER inviterer til: MOSSONIC TEMPLE PEDAL BONANZA Møllebyen, Moss 12. & 13. juni feat. Death By Audio (Oliver Ackermann, Heather Bickford) + Bråk (Torje Aambø) & mange av de fremste pedalbyggerne i Norge STANDS - TEST & DEMOROM - Q&A - DJs - WORKSHOP (design + demo + eksperimentering + bygging) ARTISTER DEMONSTRERER åpen “DRONEHENGE & STØYORGIE” - - - - - - - REPARERINGSKURS MUSIKKUTSTYR i samarbeid med Reparer Sammen (Kenneth Robsahm) INFO OM PÅMELDING, FLERE MEDVIRKENDE & PROGRAM KOMMER SNART!! Design: E.F VELKOMMEN!