JOHN LYDON aka JONNY ROTTEN Talk Tour one-off på LN 26 ! «I could be shit. I could be shite. I’m left-handed.» John Lydon. Et ikon, en revolusjonær, udødelig. JOHN LYDON – også kjent som JOHNNY ROTTEN – kommer til LN og Moss ! Som frontmann og tekstforfatter i Sex Pistols, forandret Johnny Rotten musikkens ansikt og utløste en kulturell revolusjon. Han forårsaket et jordskjelv som forvandlet musikken for godt. I løpet av sine bemerkelsesverdige år i Public Image Ltd presset han konsekvent grensene og fortsetter fortsatt å utfordre og blomstre. I juni kommer han altså i ens ærend eksklusivitet til LN for å fortelle fra sin unike og ekstraordinære karriere, reflektere over Sex Pistols, Public Image Limited (PiL), kunsten sin og livshistorien sin i en uformell Q&A (hvem vet hva han kan finne på i øyeblikket av andre stunts) … He Could Be Wrong. He Could Be Right.

Foto: Paul Heartfield

Kåre & the Cavemen spiller «Long Day’s Flight 'Till Tomorrow» – i sin helhet.

For en glede. For en ære. Eksklusivt på Lyse Netter.

12 år siden sist og en sjelden sjanse som kanskje aldri kommer igjen. Et nasjonalt stilikon og en musikalsk skatt. Jeg vil tørre påstå at «Long Day’s Flight 'Till Tomorrow» er topp 5 av norske album gjennom historien. Fra indre løper av indrefileten.

Ført i pennen av LNs engel/venn (passende nok centerfold liner notes-forfatter på kommende reutgivelse), Ando Woltmann:

«Året var 1999, og i den smått kaotiske overgangen til et nytt årtusen, hadde Kåre & The Cavemen allerede blitt viden kjent for sin frekke og tegneserieaktige, men svært så intelligente, tolkning av musikken fra den så kalte jet-alderen, musikken laget i en cocktail-shaker på begynnelsen av 1960-tallet. Kvartetten fra Harestua gjorde seg bemerket med ukentlige opptredener som husband i det tidstypiske tv-programmet Direkte lykke med humoristen Anne-Kat. Hærland, og slapp det treffende titulerte debutalbumet «Jet Age» i 1997. Men noe var i gjære. Hårsveisene ble lengre og mindre velpleide. Bandet ble sett iført dongeri i offentligheten, og en ny type lyd dundret ut fra Endless Sound Studio, bandets nylig ervervede studio på tjukkeste Grønland i Oslo. Smått om sen var det klart for utskytningen av «1999-mannen» – «1999 Man» – en slags formidabel, bakruslignende, biker-kledd, musikalsk legemliggjørelsen av et tiår med festing, soving til sent på ettermiddagen, et liv på en absolutt minimumseksistens, et sted mellom mistet og funnet. 25 år senere fremstår deres selvproduserte album «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» igjen som en oppsiktsvekkende relevant rockeplate fra 1990-tallet, ja, kanskje et av de mest markante stykkene av Oslo-kunst – uansett sjanger – gjennom tidene. Et album som tar med lytterne på en 74-minutters odysse av en eksistensiell vandring gjennom downtown Oslo. Gjennom et døgn i et liv, gjennom en fase i livet, gjennom en tidsalder. Walla-bes på. Kåre & The Cavemen var, helt fra starten av, sanne originaler i strid med sin tid, og pløyde seg sitt helt eget musikalske jorde. «Long Day’s» er den perfekte stormen, selve kulminasjonen av Kåre & The Cavemens kunstneriske potensial og ambisjoner. 27 år senere låter den like aktuell og friskt som i 1999. Det er en ekte norsk rockeklassiker som eksklusivt blir levende under Lyse Netter.»

Ando Woltmann, Oslo 21.02.26

Kåre & the Cavemen i all sin prakt. For anledningen med original og utvidet besetning, vibrafon og blåsere. Dette på selveste utgivelsesdagen og påkostet deluxe-versjon via Big Dippers eget plateselskap! I Møllebyen og Moss. Tilbake til byen, garasjerockens hovedstad, hvor bandet selv en gang back in time fant slik elektrisk inspirasjon og input. Kan jo ikke bli mer on point…

Oliver Ackermann & Heather Bickford: DEATH BY AUDIO (Guitar pedals, Love & Madness) Eksklusivt og ens ærend fra New York skal stjerneparet - mr. & mrs DBA - tilbringe junihelgen i Møllebyen. "Handmade in NYC by musicians, for musicians" Det som startet som et crazy kunstnerkollektiv fylt av musikere, fotografer og skulptører i Williamsburg, Brooklyn, på en liten arbeidsbenk i skyggen av et stadig stivere og gentrifisert Hipsterville har Death By Audio vokst til å bli en musikkanarkistisk, motkulturs GIGANT. En inspirerende trendsetter for musikere, band, artister og produsenter over hele verden. Jeg vil tørre å påstå at det på hvert og annet gitarbrett verden over mest sannsynligvis sitter én eller flere av Death By Audios karakteristiske pedaler. Deres råe og upolerte estetikk - både i lyd OG look - slo inn som en tornado på en ellers svært så slick og ofte selvhøytidelig “boutique” scene, og pedaler døpt med navn som “Total Sonic Annihilation”, “Space Bender”, “Apocalypse”, "Moonbeam Phaser" og “Evil Filter”. Nærmest unisont bejublet og stolt i bruk av store artister verden over, har DBA laget custom- og signaturbokser for et bredt spekter navn som Flaming Lips, Nine Inch Nails og My Bloody Valentine - og ikke minst Olivers eget band, A Place To Bury Strangers. For å nevne noen. Anti-etablissementsbevegelse I fronten står Oliver. Opprinnelig fra Fredericksburg, Virginia, der det hele startet i 2002. Sammen med kompisene i bandet Skywave (en slags forløper til Olivers eviggrønne band A Place To Bury Strangers, et sentrale elementene i solsystemet DBA - kjent for sine strobesinnsyke blitzkriegkonserter med et infernalsk decibelnivå) pakka de bagger av pedaler og dro nordover til New York for å tenne fyr på NYe idéer. Og ting tok omsider av: DBA-kjøkkenet ekspanderte. Eksploderte. Med stadig yngre wiz kids og friske idéer ombord, fra den ganske verden. “Alle” ville plutselig jobbe for DBA og den frekke, nye soniske vinden. Fabrikklokalet utvidet omsider til egen Death by Audio non-profit venue, med en imponerende artistliste av eksklusive, voldsomme intimkonserter. DBA ble plateselskap, Dedstrange, hvor egne og venners plater etterhvert kom som perler på en ganske så freidig snor. DIY For Ever Det måtte komme til en slutt, epoken i Williamsburg. Kanskje et av verdens mest hipsterklisjefylte sted for evigond gentrifisering og nådeløs grådighet. DBA måtte flytte - ironisk nok til “fordel” for en slags tidligere alliert og slags “bekjent”- Vice Media (magazine etc). Man skrev 2014 og veien videre gikk nordover i Brooklyn, til Bushwick. Heather, CEO og poster girl power woman Et eller annet sted mellom her kommer altså kona Heather inn i bildet. Hijacker Olivers hjerte og besinnelse. Som den råe dama hun er, tar hun med kløkt og utsøkt smak etterhvert over mye av ansvaret og styringa over imperiet, og idéene videre. Oliver kan dermed fokusere på utvikling og nye designs, turnéer og platelaging. Vi snakker om power couple av dimensjoner! I samarbeid med våre venner BRÅK (en av Norges råeste pedalmakere) og nystartede REPARER SAMMEN skal vi ha en gedigen nerde- og pedalhelg med workshops, demo, DBA butikk, kurs i reparering av musikkutstyr. Heather & Oliver skal også dj’e og intervjues i Q&A. Det blir åpen jam "dronehenge".. og hvem vet? Kanskje et aldri så lite gjestestunt på en scene i løpet av helgen…? Velkommen til en morsom og innholdsrik helg og muligens en av de mest spektakulære pedal- og nerdesammenkomster EVER her på norgesbjerget. Alle velkommen! https://www.youtube.com/watch?v=_RslAoTyIwk (tour) https://www.youtube.com/watch?v=ewtZcou_5Oc (historie)

Dr.Erik & The Beglomeg

“Han kom, sang i falsett, og forsvant. Men Dr Erik rakk å uttrykke norsk hedonisme i sin pureste form.” Dag Erik Pedersen i Dagsavisen, april 2014

Legenden, sagnet, fabelen.. Dr.Erik er tilbake!

.. og dette etter hundre år ute i skjul. Norsk-elektronikaens mytiske, underjordiskskrudde guru og fyrrige heksedoktor skal etter sigende krype ut fra sitt kosmisk skogkratt i Nordmarka - til vår store glede - med spakene satt for jordens overflate, ehm, aka Møllebyen og Moss!!

For historiene er mange. Antakelsene nok enda flere. Etter giga-banger’n “Det eneste jeg vil er å ha det fett” fra ’97 - låta alle elsket å hate dét året - fulgte en stille uendelighet. Ved enden av veien slutta sporene. Og skogen rundt var veldig stille.

Opprinnelig med Jokke & Valentinerne - bassist Petter Pogo (!) på laget hadde låta - over årene - i mellomtida blitt gjenoppdaget. Plukka opp speed og omsider fått nytt evig liv som gjenferd og sentrum på utallige vor- og nachspiel. Lånt, hedret og stjålet av skamløse broilere, den ene mer skamløs enn den andre.

Uansett. Den gang da og alle fordommer til side: Vi fikk nyss om en Doktor i storform, med harddisker fulle av idéer. Lyse Netters hemmelige agent Herr R arrangerte sikkerhetsklarert møte, som ganske umiddelbart resulterte i konkrete planer og saken som kosmisk ekstatisk biff:

Dr. Erik kommer til Lyse Netter!

Flankert av ingen ringere enn The Beglomeg (tidligere kjent som.. "Beglomeg") - også gjenforent “fargerik spellemannprisvinner” fra det evigunge kosmiske Kongsvinger. Dette beauty- trash infusert gone Düsseldorf-inspirerte (med fotograf Per Heimly alltid hakk i hel) danseband ledet av selverklært klanleder, evt medregissør, nevnte Herr R på bass med Herr Næss perkusiv, Sax-Jon og synthesized Louis som LN-eksklusivt backing for en Doktor i fri dressur.

Puh. Wow. Vi trekker pusten. Men må innrømme at vi dirrer av komplekseklektisk spenning…

Velkommen tilbake på scenen, gode Dr. Erik!

Lars Lillo-Stenberg spiller John Martyn Lars Lillo kommer til Lyse Netter! Og dette i en helt spesiell anledning. Med en aldri så lite eksklusiv twist skal han synge (gamle sanger om igjen), denne gang med noen av hans personlige favoritter gjennom mange år. Undertegnede var på turné og lot meg lulle i søvn av en inspirerende lydbok. Historien om Nini Stoltenberg. Om hennes fargerike og mildt sagt smått dramatiske liv - fortalt av en underfundig, myk stemme. Stemmen til hennes mangeårige venn, Lars Lillo-Stenberg. Hedersmann av rang, mest kjent for sine egne historier kledd som poplåter. Med sporadisk blaff av hjemlengsel og disse levende bilder av mytiske Oslo på åttitallet - halvt våken, halvt i søvne - begynte tankene vandre. Om tidlig DeLillos og den rikholdige underskogen av Lars Lillos rare og mangefasetterte inspirasjoner. Om hvor perfekt det kunne være hvis han ville vise frem noe av dette i en av Heilmannsparkens lune lommer i juni. Lars var faktisk ikke ikke vond å be. Han han allerede hadde planen klar: “John Martyn, han slampen av en (full) skotte.. som hadde så unikt og personlig uttrykk, både på sang og gitarteknikk… Jeg har spilt låtene hans helt siden jeg lærte å spille i 13-14 års alderen. Det ville jeg likt.” Dette er hva jeg kaller generøsitet og lidenskap, og en av grunnene til at vi holder på med Lyse Netter. At det finnes slike der ute. Lars Lillo på lørdagen i Møllebyen blir uansett en sjelden opplevelse, som vi i takknemlighet og begeistring ønsker alle velkommen til! PS/Fun fact: Anbefaler selvsagt uinnvidde et dypdykk i John Martyns rikholdige katalog. LN festivaldesigner Espen Friberg hadde faktisk tilfeldigvis en av Martyns “One World” litt mer “ambiente” plater på repeat under mekking av LN visuelt idet jeg nevnte hva Lars pønsket på..

Legenden om legenden. Pressetekst: Lars Lillo-Stenberg lærte å spille gitar av storebroren da han var 13 år. Han skrev sanger helt fra denne tiden. I 1984 dannet han gruppa deLillos. Lars lagde tekster og melodier til gruppa, og tekstene fikk fort oppmerksomhet for sin enkle og direkte, men likevel underfundige form. Med låter som "Tøff i pyjamas" og "Min beibi dro avsted" kom både radiosuksess og platesalg og deLillos var snart en av årets sensasjoner i norsk musikk. Også i årene etter dette har deLillos hatt et imponerende fast grep om radiolyttere, platekjøpere og konsertpublikum. De er et av de norske bandene som virkelig har lykkes med å holde på publikums oppmerksomhet gjennom fire tiår. I 1996 ga Lars Lillo-Stenberg ut CDen "Å var jeg en sangfugl". Repertoaret var for en stor del hentet fra Mads Bergs kjente sangbok, en institusjon i musikkundervisningen i den norske skolen. I 2000 ga Lars ut CD'en "Oslo" med kjente og kjære Oslo-sanger som fikk stor oppmerksomhet og solgte veldig bra. Siden har Lars mottatt Oslo bys kulturpris og han har også laget byens "Oslosang". I 2006 kom CD'en "Synger Prøysen" ut. Dette er Lars Lillo-Stenbergs personlige hyllest til Alf Prøysen. Hans meste kjente og kjære sanger blir tolket på en ny og personlig måte som får fram alvoret i Alf Prøysens tekster. Skjæråsenprisen fikk Lars på slutten av 2006 og NRK's Prøysenpris våren 2007. Siden har Lars gjort tolkninger av alt fra Ole Paus til Edvard Grieg. Det siste bidraget til Lars kom i 2023. Det var soloalbumet "Everything is relative". Lars Lillo-Stenbergs beundring for Neil Young skulle også være allment kjent gjennom gruppen Young Neils.

IMMERSION (MALKA SPIGEL & COLIN NEWMAN)

Mye og mangt har blitt skrevet om duoen, paret Spigel/Newman. Vi snakker historisk kaliber. Og skal noen bli kalt legender må det nok skje her. Hva enn såkalt kunstpop, postpunk og no new wave noensinne måtte angå. Banebrytende, knivskarpt, samtidig “soft spoken”. Til utfordring for sine samtidige og inspirasjon for musikere, kunstere og publikum gjennom generasjoner.

Én gang hver for seg - Malka i Minimal Compact og Colin i bandet Wire, møttes de under innspillingen av Minimals “Raging Souls” (Colin som produsent). “Søt” musikk oppstod - blant svarte skinnkåper og enda sortere solbriller, og de giftet seg året etter. Klokka sa 1986 og det kokte i verdens undergrunn. Og her, i kryssilden kunst og pop, dynka i heftig eksistensialisme og radikale eksperiment bar veien videre sammen for denne diamant av en allianse: Egen label og tett samarbeid på kryss av prosjektene.

Wire. Minimal C. Glimrende soloplater. Immersion. Githead. Samarbeid med eminente navn som Tarwater, Laetitia Sadier (Stereolab), Tuxedomoon og så mange flere.

Vi kan rapportere om et fortsatt vitalt, skarpt og omsorgsfullt (!) kunstnerpar (tross sin etterhvert ganske voksne alder). Nå er det altså Immersion som gjelder, et duoprosjekt som etter starten på tidlig 90-tall ble tatt opp igjen i nyere tid, etter en lengre pause. Her kan du høre dem i classic Spigel/Newman-drakt, ispedd en fascinasjon for myk techno og landskapskraut, hvor budskapet om forsoning er sterkt nærværende. Ja, vi trenger snakke mer om forsoning, i en stadig mer rabiat og kaotisk verden. Et omsorgsfølelse jeg kjenner både gjennom dem som mennesker og gjennom musikken. Vi er ufattelig takknemlige, stolte og glade for å ha dem som gjester i Møllebyen i Moss. Du er også varmt velkommen!

PS. Stor takk til vår felles gode venn Benjamin Sand som førte oss sammen, via hans og Malkas felles kjærlighet for lomo fotografi (kan sees på mye av Immersions album art)

PRESSESTOFF:

Immersion are Malka Spigel and Colin Newman best known for their work with Minimal Compact and Wire. The project emerged in the early 1990s and has always prided itself on a diversity in approach and an ability to be both self-contained and a vehicle for collaboration. 1999’s Low Impact , 2018’s Sleepless & 2025’s WTF?? cover very different aesthetics.

Recent years have also seen Immersion collaborating with the likes of Tarwater, Laetitia Sadier, Ulrich Schnauss , Scanner, Thor Harris, Cubzoa & SUSS in their ongoing Nanocluster series of events & albums. The collaboration with SUSS took the form of a month long US tour in March / April 2025 as well as the album.

With their 2nd UK tour in as many years (in support of the album WTF??) Malka & Colin ended up playing more shows in 2025 than any previous year and to audiences of increasing size.

The couple also have a weekly music radio show called Swimming In Sound and play in the band Githead, alongside Robin Rimbaud (Scanner) & Max Franken.

Colin – facebook // instagram // bluesky Malka – facebook // instagram // bluesky

Reviews of WTF??

Agile, reactive, expressive, they say it all MOJO

If you’re not, uh, hip to Immersion, you’re missing one of the great art rock bands of our time. Rock and roll Globe

There are labors of love, and then there’s Immersion. Active since 1994, Immersion are the brainchild of husband-and-wife duo Colin Newman (of Wire fame) and Malka Spigel (best known for her work in Minimal Compact). Born out of a shared affinity for techno, Immersion have evolved into different iterations and genres over the decades. It is an ever-revolving, ever-expanding project that has run the gamut from ambient to Kosmische to techno and everything in between. Pop Matters

Lyrically and sonically, WTF?? captures the surreal push-pull of 2025—apocalyptic dread on one side, the stubborn spark of human connection on the other. The record moves from pulsing, hypnotic instrumentals that feel like city lights blurring at midnight to vocal pieces that speak plainly to shared fears and fragile hopes. Mundane Mag

an album that should see Immersion step further out from the shadows of both their glorious pasts and forge a new frontier. Louder Than War

More music by partners in life and art! Electro duo Immersion makes music that’s easily embraced and speaks to the moment.… just what we need for another tough week on our own rock spinning around the sun. 5 Songs KCRW Musically, the record is a delight. It’s underpinned by driving krauty beats from Holy Fuck, Savak and Lake Ruth drummer Matt Schulz and instrumentally tracks all ping like they’ve been pulled in really tight. The whole thing is “a response to where humanity finds itself in the second decade of the 21st century”. Where do we find ourselves? In a pickle. The record “reacts to not only that relentless rhetoric of these times, but also how we as humans should respond,” say the notes. “Music is the message, the medium, the massage and the moment.” Moonbuilding Weekly

Immersion consists of Wire’s Colin Newman, and his wife Malka Spigel (Minimal Compact), and WTF?? is their 5th. Matt Schulz (Holy Fuck) joins them on this one, and the trio have come up with an incredible album. This is electronic music combined with rock. The end result is their own style which does defy classification. Spill Magazine

WTF? is a real work of strength, togetherness and positivity and as such should be lapped up by all. Freq Mag

Brainbombs TILBAKE - denne gangen utendørs, for alle!

Du har sannsynligvis ikke hørt om dem. Verdens kanskje beste svenske punkeband. Om de i det hele tatt burde kalles punk.

Brainbombs er et skrudd regime. Bandet som fra dag én glatt hoppet over samfunnsdialogen og vrei alt, absolutt alt, på 11 over max og opprettet sin egen krisekritiske kommunikasjonsfrontlinje. Siden 80-tallet har bandet - med repetetiv misantropi - slumret rundt i relativ obskuritet. Fri fra uniform rock-offentlighet har de satt sinne i kok og vunnet stadig flere flammende, dedikerte fans’ hjerter, over hele verden. Deres menneskefiendtlige riff og grynt påminner musikalske familiebånd til grupper som The Dead C eller Glenn Brancas Contortions evt søster Lydia Lunch’s Teenage Jesus & the Jerks. Stooges gjennom deres egne svært så uhygieniske kjøttkvern. Hvitvasket gateway drug.

Med fengselsinnsatt-look (evt mentalinstitusjonsuniform) og strippet for dagens til tider smått nyfascistiske kanselleringskultur og deathrock på grensen til performance art: Grisen, menneskets beste venn, har lært seg å spille. På jamrende trompet og sonisk gitar, i skjønneste forening. Og de låter bedre enn noen gang!

Brainbombs er old time blues strukket til det hinsidige, gamle viser og gode svisker så langt fra grensen til allsang som man kan komme. Med en trompet full av LSD og på lobotomert svensk-engelsk messer Hudiksvalls Finest sin særegne, retardert-smarte og hypnotiske miks av kontroverser. Brainbombs er lyden av grå betong og pisserenna på en landsens ungdomsskole i Sverige på 80-tallet. I skyggen, og skammen av noe ingen hipstere den gang da syntes var kult. Uten bremser, kosmetisk korrekturlakk og Milevis fra Roy Anderssons perfekt arrangerte samfunnskritiske scener.

Virkelig ingen festmusikk, altså. Men for noen av oss likevel verdens beste fest. La dritten renne av. Verdens demagogers svindel, hat, kontroll og konstruerte konflikter. La det renne av. I speilet ser man sin egen skam og ensomhet. La det renne av. La deg selv avgiftes. Servert på en smakfull, iskald seng av riff og rock og tribal grooves, og jammer. Hypnotic half speed RL Burnside og acid Stooges.

PÅ LN26 skal de spille ute og lille Norge er igjen definitivt lillebror. Vi er himla peppade!!

PS! I samråd med våre kjære venner Hærverk i Parken (HiP) spiller bandet disse to eksklusive konserter i Norge. Fredag hos oss, lørdag hos dem. Vi vil gjerne backe hverandre hvordan vi enn kan, og skal prøve å aldri kræsje datoer igjen!

Uansett hvor du skal se Brainbombs: Fjällhöga Nord, it’s high time!

“Listening to Brainbombs has been one of my weirdest experiences with music.

Brainbombs are most definitely a band. I guess at the core they’re a hardcore punk/noise rock hybrid I guess? But… its so unlike anything I’ve ever heard and I still don’t know if its good or bad. I saw the edgelord Ed Gein album cover, and it intrigued me, so I listened to their biggest song and it was easily THE WORST thing I had EVER FUCKING HEARD. I shut it off as soon as it got to the vocals. I was shocked by the fact that it had almost a half million streams. But, a few hours later, I clicked on it again and didn’t know why.

Over the past few days, I’ve listened to all of their discography and looped a lot of it. And I don’t even think I like them. The music is abysmal, its the same single riff and verse repeating for 5 minutes. To make it worse, the vocals are just a guy with a swedish accent awkwardly talking about murder and rape. That sounds awful right? It is awful. But at the same time I want to keep listening? It’s so childishly edgy and obnoxiously repetitive but so.. intriguing? Catchy? I’m not even sure. Its one of if not the weirdest experience I’ve ever had with music and I don’t know how to feel about it.”

- forvirret gissel/fan av Brainbombs

Scrata (Colm Ó Cíosóig, My Bloody Valentine)

Mange vil kjenne igjen flow’en. Rytmen. De asymmetriske og til tider rabiate trommefillsa. Ord blir fattige i min dumme lille bok.

Det er pulsen, motoren i selveste My Bloody Valentine vi snakker om. Det ikoniske irske bandet, som på så mange måter sjangerdefinerte generasjoner av såkalt shoegaze og drømmepop. Og ikke nok med det, det er også Hope Sandoval (Mazzy Star) sin høyre hånd, hennes Warm Inventions’ kjærlige bandleder vi snakker om.

MBV-Fresh fra Japan og den spanske Primaveraen kommer multikunstneren Colm Ó Cíosóig (for oss småsensasjonelt) med en aldri så liten intim premiere på sitt nye soloprosjekt. Scrata, som på gaelisk betyr «loffer» eller «little punk», er et rykende ferskt harmonisk lappeteppe – live båret fram av en teknologisk blekksprut av et system. Nylig spesialutviklet, hvor man via sensorer styrer midi og gjennom kontaktpunkter trigger loops. Tilknyttet trommesettet omformes soniske tapestries til nye magical mystery tours anno 2026 – med en eksklusiv nedpå-jorda-personlig premiere på vår ringe, lille festival i Møllebyen, Moss!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Men så mye Colm har betydd for så mange. Uten å helt ha visst det eller brydd seg. Det er en helt annen sak forresten og kanskje nettopp det som gjør at han velger å ta denne testrunden på kammerset hos oss.

Ingen store ord eller fakter. Bare pur good old, brand new rock n roll. Men jeg vet at jeg liker det så altfor godt allerede.

Joakim Åhlund & Jockum Nordström Sekstett

To svenske elegante giganter i kryssilden mellom musikk, kunst og kollasjer kommer til Lyse Netter for å drysse englestøv over ruglete Mølleby-brosteiner!

Som produsent og tusenkunstner med saft suse bakgrunn i rock n roll-institusjoner som Ceasar’s Palace, Teddybears Sthlm og nå i Les Big Byrd, har Joakim “Jocke” Åhlund gjennom disse tiårene vært en gallionsfigur innenfor svensk high end “alternativ” kultur.

Jockum Nordström på sin side, en svensk dekorert legende, utstilt over hele verden og en “rockestjerne” (som Vogue jazzigt nok kalte ham) på Stockholms kunstscene. Med sin rikholdige og lekne katalog av umiskjennelige kollasjer, tegninger, malerier og illustrasjoner er han likevel for mange kanskje best kjent for barnebøkene om «Sailor och Pekka». Rejäl annerledes-verden, bejublet og underfundig observert av en bred gemen hop.

Sammen har de funnet en skatt. I det naivistiske, det smått grapsegrumsete, kollasj-taktile, supersjarmerende. Halvsjanglende rapportere de fra en verden der “alt” er lov. Deres aldeles glimrende fjorårsplate «Sköldpaddsön», et varmende postkort fra slags psykedelisk Kardemommeby med “stedsadresser” aka titler med hylende sjarm av svett, mørkt alvor og gøyalt gøy på ekte, les «Apoteket Jävulen», «Vemodet från Gnesta» og «Träfrack».

Minna meg faktisk litt om avant-rock gruppen Aksak Maboul, i sin genuine lekenhet, litt sånn Henry Cow’sk på Mulatu Astatke-måten. Godt innsausa med gode scoups safffftige, romantiske undertoner av svensk folkemusikk. Vackrare kan ingen vara.

Eller som det sies på godt svensk: «Naivistiska melodier, mörka drone-slingor, kraut-doftande beats, brölande träblås, trummaskiner, syntar mm och trots införseln av disparata musikstilar och olikkartade instrument.» OG «Eklektisk eller spretig med inslag av allt från jazz och frijazz till hetsig afro-funk och melankolisk svensk folkton. Fuzz-gitarrer blandas med vackra stråkar, jazziga piano-klanger, funkiga trumbeats och orientaliskt slingrande melodier från gästande jazz-underbarnet.»

For mange muligens et nytt bekjentskap, men de møttes altså allerede i 1998. Jocke ville ha Jockum til å lage cover på Ceasar’s Palace første plate. Siden den gangs heftige møte, påfølgende pow wows og myriader av felles besettelser har det over de siste 15 årene blitt en pen bukett plater, singler og bejublede konserter. Til LN 26 kommer de altså som sekstett, hvor besetningen også reflekterer et musikalsk slektskap til (en annen Lyse Netter venn) Svenska Folkjazzkvartetten – her representert av Isak Hedjærn og Jonas Liljeberg. Sammen med Moussa Fadera og Jesper Nordström utgjør de en rykende knallsterk besetning.

Lyse Netter, Moss og Norge er så takknemlige og stolte. Sköldpaddsön kommer!

Optimo (Espacio) B2B Prins Thomas

Lyse Netter Klubbmester Espen rapporterer:

Lørdagen under årets festival er viet et møte mellom skotske Optimo og vår egen Prins Thomas. Etter et vellykket treff på Glasgows Sub Club, er det tid for skotsk-norsk forbrødring i vår kjære mølleby! Optimo(Espacio) oppsto på midten av 90-tallet som en ukentlig søndagsklubb på velkjente Sub Club. Klubben besto frem til 2010, men JD Twitch og JG Wilkes, eller Keith McIvor og Jonnie Wilkes som de egentlig heter, fortsatte å spille og produsere musikk under navnet Optimo. Keith McIvor gikk tragisk bort høsten 2025, og Optimo er nå Jonnie Wilkes. Optimo har gjennom en årrekke utfordret et dansende publikum ved å både være uforutsigbare og uortodokse, med sin eklektiske miks av ulike uttrykk. De har spilt verden over, og Jonnie Wilkes kommer til Moss mellom spillejobber på flere store festivaler.

Prins Thomas er kjent for de fleste her på berget. Han ga i desember 2025 ut sitt tiende soloalbum, til sterke anmeldelser i inn og utland. Han er også snart albumaktuell med sitt prosjekt Double Trouble med Isoebel, der han leker med både soul og disco. Prins Thomas har i en årrekke turnert verden rundt, blant annet ved over tjue Japan-turneer. Han har spilt på klubber som Fabric i London, Berghain i Berlin, Robert Johnson i Frankfurt, og kommer til Lyse Netter med et arsenal av hemmelige våpen. Velkommen til et møte mellom to giganter i europeisk dansemusikk, velkommen til Optimo (Espacio) b2b Prins Thomas!

Prins Thomas B2B Optimo (Espacio)

Lyse Netter Klubbmester Espen rapporterer:

Lørdagen under årets festival er viet et møte mellom skotske Optimo og vår egen Prins Thomas. Etter et vellykket treff på Glasgows Sub Club, er det tid for skotsk-norsk forbrødring i vår kjære mølleby! Optimo(Espacio) oppsto på midten av 90-tallet som en ukentlig søndagsklubb på velkjente Sub Club. Klubben besto frem til 2010, men JD Twitch og JG Wilkes, eller Keith McIvor og Jonnie Wilkes som de egentlig heter, fortsatte å spille og produsere musikk under navnet Optimo. Keith McIvor gikk tragisk bort høsten 2025, og Optimo er nå Jonnie Wilkes. Optimo har gjennom en årrekke utfordret et dansende publikum ved å både være uforutsigbare og uortodokse, med sin eklektiske miks av ulike uttrykk. De har spilt verden over, og Jonnie Wilkes kommer til Moss mellom spillejobber på flere store festivaler.

Prins Thomas er kjent for de fleste her på berget. Han ga i desember 2025 ut sitt tiende soloalbum, til sterke anmeldelser i inn og utland. Han er også snart albumaktuell med sitt prosjekt Double Trouble med Isoebel, der han leker med både soul og disco. Prins Thomas har i en årrekke turnert verden rundt, blant annet ved over tjue Japan-turneer. Han har spilt på klubber som Fabric i London, Berghain i Berlin, Robert Johnson i Frankfurt, og kommer til Lyse Netter med et arsenal av hemmelige våpen. Velkommen til et møte mellom to giganter i europeisk dansemusikk, velkommen til Optimo (Espacio) b2b Prins Thomas!

THE VIBEKE SAUGESTAD BAND på LN 26 ! Første og eneste konsert på over 15 år i Norge, på Lyse Netter !!! Vibeke Saugestad! Vokalist i Weld, Thinkerbell og Thelyblast. Nevnes må også The Twistaroos, The Jahn Teigen Experience, The Yum Yums. Og den sagnomsuste lokale festivalen Rock Mot Fotball … I 2024 Crown Imperial Song i regnet Heilmannparken (tolket av MELKEVEIEN + Jørn Johansen og POLYPHONIC). I juni 2026 på samme sted Vibeke Saugestad selv med THE VIBEKE SAUGESTAD BAND ! Vibeke Saugestad slo igjennom i 1994 med bandet Weld, som vant Spellemannsprisen i kategorien ‹Årets nykommer› samme år for plata «Natural Tools». Etter å ha turnert med mange ulike musikalske prosjekter, gikk Saugestad solo i 2001, og har gitt ut 3 soloalbum og 1 EP siden den gang. Vibeke traff sin nåværende ektemann og bassist (som også spiller bass i det amerikanske garasjebandet The Fleshtones) på turné i Europa, og i 2014 flyttet hun til USA. I 2023, etter en særs vellykket spontanopptreden på en bar i nabolaget, bestemte Vibeke seg for å puste liv i soloprosjektet sitt, satte sammen et nytt band, The Vibeke Saugestad Band, og begynte å skrive musikk igjen. 3. oktober kunne bandet slippe EP-en «The Sun Sessions» med ny musikk (første fra Vibeke på 17 år) og bandet gjennomførte en særs vellykket turné i Spania i oktober. Nå gleder vi oss stort over å presentere nytt og gammelt i skjønn forening på LN i juni i forbindelse med en turné som tar dem hit og dit i inn- og utland ! Som før spiller Vibeke medrivende og energisk powerpop, denne gangen også med et lite nikk til 60-tallet og De britiske øyer. The Vibeke Saugestad Band består av: Vibeke Saugestad – vokal, akustisk gitar Ken Fox – bass Mark Westin – gitar, kor Josh Stark – gitar, kor Mike Rasimas – trommer, kor «A gorgeous EP, brilliantly played and sung, let ‘The Sun Sessions’ wash over you and help you escape the present for a while.» – Maximum Volume Music

Erlend Ropstad

Beste sørlending J.E Hanssen, medkompanjong i LN og aldeles utmerket nabo rapporterer fra Kulturhoders HQ på Kong Carl borti gata:

“Tjue år har gått siden debuten i 2006 satte en lavmælt, men tydelig stemme inn i norsk musikkliv. Siden har Erlend Ropstad bygget karrieren slik de mest varige artistene gjør det: gjennom sterke sanger, mange konserter og en stadig dypere forbindelse til publikum. Uten hastverk. Uten snarveier. Bare retning.

Musikken lever i spennet mellom svensk vise og mørk nordisk rock, med klare linjer til Thåströms alvor, samtidig som den amerikanske låtskrivertradisjonen ligger som en grunnmur under uttrykket. Her kan man ane Springsteens fortellende driv, Lou Reeds rå nerve og Patti Smiths poetiske tyngde, men stemmen som trer fram er utvetydig hans egen.

Soloturneen denne våren peker også bakover. Musikalsk og formatmessig vender han tilbake til starten, til tiden da sangene bar rommet alene sammen med en akustisk gitar, fra små scener i Norge til klubber rundt i Europa. Nærmere kjernen kommer man ikke.

For meg går historien også tilbake til en annen tid og et annet sted. Til årene i Kristiansand da jeg drev Bennys Musikk, hvor en ung og tydelig musikkinteressert Ropstad var innom butikken. Senere fulgte jeg utviklingen hans fra Sverige, der vi bodde da debuten kom, med den samme dragningen mot svensk musikk som også finnes i uttrykket hans. Det har vært fint å se hvordan reisen har vokst til noe større uten å miste den lokale forankringen og nysgjerrigheten som alltid har ligget der. Og hvordan han, inspirert av sterke stemmer i Norge og Sverige, etter hvert også har fått samarbeide og gjøre duetter med noen av de fremste av dem. Mange mossinger har uttrykt ønske om se ham på Lyse Netter, og det kjennes derfor både riktig og personlig å ønske ham velkommen til Møllebyen i jubileumsåret. Noen konserter passer bare inn i landskapet de spilles i. Dette er en av dem. Vi gleder oss.”

Lyse Netter 2026. Lørdag 13. juni. Heilmannsparken.

GUNVOR NERVOLD ANTONSEN & BURNING MOTHERFUCKERS fremfører «I meg finnes du» i Heilmannparkens midte !

«I meg finnes du» er en forening av støyrock-duoen Burning Motherfuckers soniske univers og den EMINENTE billedkunstneren og forfatteren Gunvor Nervold Antonsens stemme, fra hennes ferske utgivelse med samme navn – et langdikt hvor selve naturen fører ordet, som nylig har blitt utgitt på forlaget H//O//F.

GNA er billedkunstner, forfatter, aktivist og bor og arbeider i Rollag i Numedal. Med et eksperimentelt, energisk og grovskårent formspråk utforsker hun samfunn og eksistens, ofte med en personlig og lokal forankring. «I meg finnes du» er hennes andre diktutgivelse på H//O//F, etter «Vi er margen» i 2019.

GNA er også kurator for utstillingsprogrammet til House of Foundation i 2026 !

Burning Motherfuckers er Thomas Eggum og Øystein Monsen – et samarbeid formet gjennom over 30 år. Musikken deres er i leia eksperimentell rock, støy og fri improvisasjon, men kjernen ligger i den tette forbindelsen mellom dem: en intuitiv forståelse som gjør at lydbildet kan skifte retning uten signaler eller avtaler. Lydbildet kan være enormt, eksplosivt og voldsomt i det ene øyeblikket og intimt og introspektivt i det andre. Live utfolder rytmer seg intuitivt, strukturer oppstår og forsvinner, rytmer brytes opp, og vokal formes spontant som en direkte respons på det som skjer i rommet. Erfaringen de deler gjør at selv de mest ekstreme uttrykk føles organiske og presise. Selv om de jobber eksperimentelt utelukker ikke det at det kan være catchy og dansbart. Duoen arbeider kompromissløst og sjangerfritt, med flyt, energi og tilstedeværelse. Resultatet er et rått og levende uttrykk der samspillet – ikke planen – alltid bestemmer retningen.

Utgivelser:
«Burning Motherfuckers» EP (Handmade Records, 2012) · «This Century» (Handmade Records, 2017) · «An Ki» (Hærverk Industrier, 2023)

«...a thick slab of weird-ass, dynamic noise rock like a clearer Lightning Bolt with added motorik references» – Rough Trade (UK) «It’s a monster in every sense, taking the mutant form of an eternal guitar drone and mangling noise which builds while discordant vocals melt and burn among a riotous racket.» – Aural Aggravation (US) «With the concluding "An Ki" the burning sons of a bitch go to stir creation directly: the two terms are in fact heaven and earth, the still unformed universe, which is represented with grunts and screams buried by hail of strokes ground by Øystein Monsen» – The New Noise (IT) «... and finally twenty minutes of white-knuckle assault with a litany that at five minutes starts like a supersonic and continues like a slaughterhouse, even if the sound is never unbearable» – Blow Up magazine (IT) «Bitchin’, burning noise punk riffs with a lovely knack for krautrock-like monotony which builds up the track to the insane, intense finale» – Weed Temple (PL) «Burning Motherfuckers ooze of originality in the Oslo scene» – Bad Sounds Magazine (NO)

https://bomuldsfabriken.no/utstilling/gunvor-n-antonsen/

https://www.nia.no/telemark-kunstmuseum/opplevelser/gunvor-nervold-antonsen-i-meg-finnes-du/

Vilde Tuv «Hvis Enya lagde yoghurtreklamemusik» skriver Politiken. «Som et rosa helikopter flyvende gjennom norsk musikklandskap» sier Morgenbladet… “Whaaaat?” Vilde (Eriksen) Tuv, D’ Meg. Rare-fine Vilde fra ville norske vestens Vestland. Som en fargerik blomst poppet Vilde opp fra asfaltens cracks og har allerede i en årrekke markert seg med sitt sammensatte og absurde, dawg kjærlighetsfulle uttrykk hengitt til et merkelig sted mellom DIY, bling, glam. Mellom kitsch og mer kitsch. Hennes frekke, humoristiske - samtidig inderlige musikalitet og genuine tilstedeværelse er i det ene øyeblikket minimalistisk, i det neste fullt ut et hav av unicornered nu age og syrete electro-trance. Naken gitarklimpring og enskvinnesorkester. Ganske vilt, egentlig. Du kan lese mer hva hun selv deler via sin pressemelding. I mellomtiden gleder vi oss fælt til å få henne på besøk i Møllebyen i juni. Fotograf: Willa Wathne LN design: E.F

Presseskriv: I det ekspansive verden av avantgarde-popmusikk står Vilde Tuv som en kompromissløs kraft. Med blokkfløytealbumet Melting Songs som vant Spellemann i 2021, og debutalbumet D’meg har hun trollbundet publikum alene fra scenen i over 10 år. De siste årene har hun turnert i Europa, laget musikk for teater og film, poesi og gallerirom. Bergensartisten slapp sitt tredje soloalbum Truthbomb høsten 2025 og har turnert Europa sammen med Axel Barrat-Due på trekkspill og elektronikk og Elise Macmillan på fiolin.

Om "Truthbomb": På Truthbomb Vilde er tilbake med sine særegne tekster. Denne gangen tematisert rundt hvordan sannheten føles i kroppen. Dette er alt-pop, middelalderfantasier, eurodance, vinden som blåser gjennom trærne, et kompromissløst klokkespill.

«Som et rosa helikopter flyvende gjennom norsk musikklandskap» Morgenbladet

«Hvis Enya lagde yoghurtreklamemusik» Politiken

«Knallgod og kompromissløs» Bergens Tidende

Dungeon Acid

Vi er så stolte av å kunne annonsere en vaskekte svensk pioner. Med far fra Trinidad, mor fra Finland og en svært variert musikalsk bakgrunn og banebrytende historie, må Jean-Louis Huhta regnes å være ganske så unik i enhver sammenheng.

Som del av det svenske postpunk miljøet på 80-tallet og som medlem i Freddie Wadlings Cortex bar veien inn mer brutale bakgater av hardcore d-beat og crust, i det smått forstyrrede, banebrytende AntiCimex. Videre bare veien innom et såpass bredt spekter av band - som Fläskkvartetten (!), Stonefunkers, Skull Defekts og senere også noise- ambient og industrial stuff - på soloplater, soundtracksamarbeid og i lydkunstprosjekter.

Dungeon Acid er J-L Huhta solo, et prosjekt han begynte å lefle med i 2010. Dette - hans nåværende alias i, skjæringspunktet mellom techno, acid og improvisasjon er både en slags videreføring av hans intense rytmiske band-bakgrunn og 90-tallstiden i Lucky People Center - en gang et levende, ekspansivt elektronisk kollektiv der Huhta først begynte å utvikle sin egen form for elektronisk dansemusikk. Live fremhever han en dialogen mellom menneske og maskin, hjerte og sampler, fingertupper og modulærknotterier.

Studiokatalog hans vitner inntil nylig om en ganske vanvittig produktivitet. Med flere nylige utgivelser på rappen (på plateselskaper som iDeal, Fit Sound og Zodiac 44) har den hyper-produktive svenske (nå gone Københavner) etablert seg som en særegen stemme i den skandinaviske elektroniske undergrunnen.

PS1. Og aldri så liten en fin fact: “Sex Beat” er trommene fra Pistols' siste gig på Winterland i San Francisco 14.januar 1978, sampled! (Sex Pistols covrer Stooges “No Fun”, homage referanse til deres egen “Pretty Vacant”). Gir utvilsomt mening, dette. Møllebyen denne junihelgen kledd i en drakt av alle verdenshjørners farger. På kryss og tvers av alt og alle.

PS2. Dungeon Acid er dessuten et frekt og stilig merch merke! Sjekke ut videre på..

PS3. Tack til Jocke & Frans (Les Big Byrd) for the hookup.

Vilt og vakkert, som Martin (festivalsjef) pleier si når ting begynner å skli ut på alle beste måter.

Dævven vi gleder oss!

Anmeldelse av “I’m Downtown Can You Pick Me Up” saksa fra Clone.nl

A acid house style EP by swedish acid techno pioneer on swedens oldest underground label? Making a acid house EP in 2025 that makes a difference is a challenging task but this one just nails it. Here you see a softer and more musical side of Dungeon Acid in the shape of 5 dark yet hopeful Acid House tracks. Despite the classic form and ingredients it somehow avoids feeling retro but I guess this is what happens when you let a true grand master do it combined with a selector and label boss beyond the ordinary. It's like a paralell universe version of what Acid House could have become, and its a beautiful vision. A1-101-303 starts off with a dreamy, moody dubby and slightly romantic track that is just utterly beautiful in all its simplicity. The elegance and easy touch strikes me instantly. Nails the essence of the genre. One more like this and im buying it. The way A2-Unlock rewind builds up gives me goosebumps. So hypnotic and dark and experimental and the way it progresses to the ravey chord-break. The sounds and effects and details feel so alive and on the fly. In the record store this is where id already go ''ok, im having this one'' B1-Lonely Acid boy is yet another simple yet super atmospheric track. The contrasts between the rough robotic parts and the jazzy live solos ontop just gets to me. The roughness in the mix, that second beat with the hi-hats and extra bass, the fact that its so loud and sudden, is just great. And then we get to B2-Shnukki and all of a sudden, a romantic melodious electro track with a asian touch and acid bassline, that somehow goes well together with the other tracks. This one isnt my favourite or what I would buy the record for, but it would probably be the one I discover years later. Typical Borft Records to think that far ahead. The EP ends with B3-Chiliflex BB come on and this one starts with more late 80's ravey chords but the further you get into the track the more disharmonic, tweaky and punky it becomes. Things dont really fit together yet they do. To sum it up, these tracks are raw, funky, gutsy, streety, visionary, full of contrast and a bit challenging, just like acid house should be, but often isnt. I think Dungeon Acid and Borft Records nails it here. I'd buy doubles of this.

BRAIN BURN GBG

Hjälp! Hjärnan brinner… heldigvis bare på den svenske aka kriminelle sida av grensa.

Genfeilen. Følgefeilen. Gjennom generasjoner. Alt styret og dette med hvor mange svensker man trenger for å få skrudd inn den derre fordømte lyspæra. Heldigvis, og aldri så galt at det er godt for noe: Bra musikk blir det i alle fall. Og dét skal de fanden meg ha. Skrudd er bra, rølp blir faktisk sinnsykt rått. I alle fall i dette sjeldne tilfellet.

Vi snakker Göteborg - Moss, bare noen minutters togreise unna. Nærmere enn det meste og beste her hjemme i Norge. Gateway drug & The True Swedish Invasion. Heldigvis med andre engler invitert - enn de fra det dårlige helvete.

Tull og fjas til side. Takket være et wolfpack med fetisj for breiskuldra choppers og rykende eksos, stunningly stramme pinups og ti tusen øl før frokost, denne gjeng med overdrevne tatoveringer og patcher i øst og vest, finnes her vel knapt et bremsespor tørt. Brain Burns utsøkte og frihetsbejaende, hypnotiske og halvveis ukontrollerte rock n roll freser på i beste sendetid. Til tross for Svenske Tilstander, Vladimir Epstein files og tvilsomme slices av svensk flesk gone west gone wild.

For det er nemlig i GBG det skjer. Kun altså disse par små stopp ned Follobanen fra Moss. Dynket i svensk aksent og motorolje, Sabbath ripps, tysk sauerkraut, marsj-remedier med oppskrift a la Lemmy og Hawkwind og vind i håret, ispedd en dæsj Blue Cheer og hardere Klaus Dinger’ed Neu!, L7 og Babes in Toyland står vi igjen med en helt spesiell mikstur: Muligens for MC-hippie å svelge for metalfolksa eller for breibeint, metal skunk for indie- og Stooges-crowden.

Nettopp derfor synes vi Brain Burn GBG er fetere enn de fleste her på det kulturelle fleskebjerget. Vi gleder (M)OSS enormt til å få dem tilbake, i beste sendetid! Gjør dere klare - før andre oppdager dem. De er nemlig et av de beste nye banda vår sinnsvage såkalte “storebror” i øst nærmest ufrivillig har fostret opp, på mange år.

SPACE IS THE MAZE!

EERA

Eera, aka Anna Lena Kirsten Bruland, Kragerø-rømling av komponistkongsblod gone Londoner og nå full-on Berliner Brawl. Talentfull, mangefasettert og fargerik i sine melodiføringer har hun stadig spisset sitt uttrykk, til bra omtale ute i kanoniserende internasjonale medier som Uncut og Mojo. De noe 2000-talls amerika-gitarindie-grunge-riot-girl klingende låtene nådde omsider ignorante oss på bjerget. Noe så uvanlig som en til nå ukjent norsk artist med et liv utenfor andedammen oppe i nord. Kvalitetstegn. Foredle dine varer i utlandet. Typisk litt for sofistikert for at nordapene til nå har skjønt sin besøkelsestid. For sikkerhets skyld forresten stilig produsert av Chris Taylor fra Grizzly Bear, “I’ll Stop When I’m Done”. Nyeste plata altså.

En sjeldenhet dette, og skikkelig stas. Vet faktisk ikke om hun så langt har spilt en “ordentlig” konsert i Norge. I mellomtiden kan du uansett lese mer på Lyse Netter web. Vi er utrolig takknemlige og spente på hennes opptreden i studioets intime rødskjær.

Presse. Presse, presse:

’EERA hits Hollywood highs on psychedelic dream-pop album “I’ll stop when I’m done”.’ Loud Women ‘Indie- pop artist EERA returns with an eclectic thoughtful new album on “I’ll stop when I’m done”. ‘Mix it all up ‘From start to finish “I’ll stop when I’m done” fits together perfectly, a rich, lush record that hazily pulls doleful folk, warm strings, shimmying, stripped-down indie- rock, electronic-tinged orchestral pop and harmonised hymnals into its orbit over ten tracks that never outstay their welcome. ‘The New Cue ‘Everything about this album is gentle perfection.’ Joyzine 'Starkly beautiful... bewitching stuff 8/10. ‘Uncut

I’ll stop when I’m done is the third album, and first research-led body of work, from EERA, the Berlin-based Norwegian artist Anna Lena Kristen, produced by Chris Taylor (Grizzly Bear). The album is inspired by the famous Marilyn Monroe quote: “I don’t stop when I’m tired, I only stop when I’m done” and interweaves intimate reflections on what it means to be a modern woman with researched insights into the lives of the starlets from Hollywood’s Golden Age. What emerges is a studied celebration of the female experience, in all its complexity, strength and vulnerability. The Monroe quote sparked EERA’s interest and led her to view old back-and-white films, then undertake a deeper dive into the lives the starlets she encountered there and the women of that era they portrayed on screen. From Shirley Maclaine in ‘The Apartment’ to Marilyn Monroe in ‘Gentlemen Prefer Blondes’, the artist felt drawn to these icons and began researching their work and lives. “It felt as though I was having this conversation with these women — in a dialogue that made me realise a lot about myself” she explains. On the album’s first single ‘Forget her’ (May 2025) as premiered by Lauren Laverne (6 Music) we see personal introspection from EERA. It is a candid look at the artist’s internal battle with anxiety “I used to have quite a lot of anxiety before, and back then I always wanted to remove myself from ’her’” she explains. “It wasn’t until I accepted ‘her’ that I was able to move past it and therefore become a lot happier. She will always be a part of me, and that is fine. I am just not going to allow her to take over completely.” In a similar vein of looking inwards, the album’s opening track ‘Celebrate’ relates to “that feeling of having to do all the things - something I feel carries a very female pressure”, and ‘Talking’ digs deeper “into looking at what love means, what relationships mean and how we experience it all differently.” Looking through a glass darkly, EERA twists the lens outwards to our collective experience of love and connection. On ‘Honey, do you see me?’ we get an insight into the research EERA undertook on this record, it is heavily inspired by the dialogue from the 60’s film ‘The Apartment’. “I was fascinated by the fact that the main character (intelligent and beautiful woman) is madly in love with a man who has a wife and also the boss of a big company. It affected her self- confidence with this man playing with her feelings, promising her the world etc.” explains EERA “I wanted to write a song from her side of the story, but also exaggerate these type of feelings in the song; where you almost feel a bit ‘mad’. The desperation of trying to be loved by someone who doesn’t want to be with you, and how that takes over your self-worth.” The album’s title track, ‘I’ll stop when I’m done’, is a magnetic electronic tinged ‘pop’ track with a glistening haze and the seductive breathy refrain “I’m just trying to find someone to love”. It’s indicative of the forthcoming album as whole which sees EERA blur the lines between her formative PJ Harvey influences and more recent ones in the bewitching psychedelic dream-pop of Broadcast. On this EERA deep dives into the psyche of Monroe. “I wanted to write a song from her perspective” explains EERA. “That she wants to be in the spotlight, but that she has to prove herself over and over to everyone around her. I wanted to focus on her vulnerability as well by adding the sentence “I just want to find someone to love” (which is also one of her quotes). I feel that this is all she wanted deep down (beyond success). She wanted someone to love her no matter what. Someone that will always be by her side.” “She never got that. Not even from her mum who struggled with a mental illness. So, in this song I’m showing two sides, the spotlight mixed with the vulnerability.” ‘I’ll stop when I’m down’ begins with illusions of grandeur and, by the end breaks down into the lyric: ‘I just want to find someone to love’. “It’s telling yourself that you want one thing, then asking yourself: is it, really?” says EERA. Here, the concept of a female muse is neither passive nor impenetrable. EERA frames her desires and vulnerability, which feel both achingly human and part of the rich, messy tapestry of womanhood. “Overall, I wanted to address the pressure I feel as a woman, but also an artist” expands EERA. “I linked some of my emotions with old movie stars from the 50s and 60s, like Marilyn Monroe, and Audrey Hepburn. I enjoyed doing research about them, and with doing that I saw just how much criticism they endured even though they were highly successful.” “A lot of them though still had one focus: to find true love and to find true happiness within themselves. I find this contrast very interesting; that even with major success people are still searching for what truly matters to them.”

I’ll stop when I’m done carries a decidedly softer and more subdued sound, punctuated by warm percussion and upbeat intervals. Production is from Chris Taylor (Grizzly Bear) with the album recorded between Berlin and Barcelona, with the album’s lyrics captured as EERA sang each song softly from a sofa “which made everything feel more relaxed and personal. As women, we have to be brave and loud and do a million things just to be heard. I feel that makes quite a contrast on the album.

EERA has previously released two albums, 2021’s Speak (Just Dust Recordings) and 2017’s Reflections of Youth (Ninja Tune/Big Dada Records) both to much acclaim, championed by mainstream and tastemaker press alike including MOJO, Uncut, Loud & Quiet, Dork, The Line of Best Fit with huge support at BBC 6 Music with Speak awarded ‘Album of the Day’ and a session recorded with Marc Riley. She has toured throughout the UK and Europe including support slots with Mitski, Ghostpoet and Public Service Broadcasting who she regularly writes and plays with; and performed at festivals such as By:Larm, End of the Road and Roskilde

En musik gjorde sig lös och gick i yrande snö med långa steg. Allting på vandring mot ton C.’

En hemmelig legende (!) kommer til byen for å bidra på årets Lyse Netter, med Faaglerna. Det kommer til å bli sykt fint!

Hvitsten Salong på LN26 lørdag 13.juni

Flutter Ridder

Flutter Ridder er en drømmeverden, en filmatisk reise som rir gjennom tankene til (LN-designer) Espen Friberg og Jenny Berger Myhre. Inspirasjonen bak prosjektet kom fra ideen om at luft og elektrisitet deler en felles flyt, en kontinuerlig strøm som kan styres, åpnes eller lukkes gjennom ventiler og potensiometre.

I en mørk og kald novemberuke bodde duoen i trekirken i den lille kystbyen Hvitsten i Sørøst-Norge, med sitt vakre pipeorgel og varme etterklang. Orgelet har mekaniske stoppere, eller skyvekister, som betyr at det er mulig å slippe litt luft gjennom, og dermed åpne pipene halvveis, noe som kan skape et bredt spekter av merkelige mikrotonale kombinasjoner av overtoner. De rike teksturene som kom fra dette ble grunnlaget for å improvisere sammen på orgelet – og la instrumentet lede frem til melodier og harmonier som ligger utenfor det konvensjonelle keyboardet. Espens Fribergs Serge-synthesizer ga på samme måte rom for å lappe og styre elektriske strømmer for å trekke ut utenomjordiske tonehøyder og mønstre. Duoen tilbrakte tid sammen på hvert av disse søskeninstrumentene, i tillegg til sammen å improvisere på begge samtidig.

«Vi liker å tenke på denne musikken som et lydspor, som akkompagnerer en fantastisk historie om en hovedperson som reiser gjennom tåkete skogslandskap og dystre myrer, magiske fjellpassasjer og vulkanske felt. Albumet gir gjenklang i Bo Hanssons «Sagan om ringen» og den svenske filmatiseringen av Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte».»

Jenny Berger Myhre og Espen Friberg er to norske kunstnere med en unektelig leken holdning til det kreative livet Begge har én fot i lyd og en annen i visuell kunst. Espen er billedkunstner, illustratør og designer, og Jenny skaper lydinstallasjoner, tar musikkoppdrag i tillegg til fotografi og musikkvideoer. Produktene deres lekker inn i mange forskjellige medier og rom. De er begge viktige skikkelser i underskogen av kultur- og musikkaktører i Oslo, og kuraterer konserter, utstillinger og utgir publikasjoner, samt fremfører og gir ut verk. De jobbet først sammen på Espens solodebutalbum «Sun Soon» (Hubro, 2022), produsert av Jenny, og fra da av begynte de å lappe synthesizere sammen. Jenny har gitt ut to soloalbum: «Lint» (Canigou Records & The Lumen Lake 2017) og «Here Is Always Somewhere Else» (Breton Cassette 2022). «Flutter Ridder» er deres første album som duo.

Hvitsten Salong på LN26 lørdag 13.juni

BRÅK & LYSE NETTER inviterer til: MOSSONIC TEMPLE PEDAL BONANZA Møllebyen, Moss 12. & 13. juni feat. Death By Audio (Oliver Ackermann, Heather Bickford) + Bråk (Torje Aambø) & mange av de fremste pedalbyggerne i Norge STANDS - TEST & DEMOROM - Q&A - DJs - WORKSHOP (design + demo + eksperimentering + bygging) ARTISTER DEMONSTRERER åpen “DRONEHENGE & STØYORGIE” - - - - - - - REPARERINGSKURS MUSIKKUTSTYR i samarbeid med Reparer Sammen (Kenneth Robsahm) INFO OM PÅMELDING, FLERE MEDVIRKENDE & PROGRAM KOMMER SNART!! Design: E.F VELKOMMEN!

VILLSKUDD

YAY! Sist gang dette feststemte fragleberget besøkte Møllebyen satte de fyr på huset. Gruppen, som skaper stadig gode musikalske bruduljer har rimelig nylig vært på besøk hos sin store champion (også Lyse Netter bror) Kjartan fra Dum Dum.

Lyse Netters utsendte makker og mossekavalier Magnus (fra mossebandet Vrengt) - nå Londoner - måtte ut for å rapportere inn. Han skriver fra baren på George Tavern i Stepney:

“Et lite stykke Hedmark til Møllebyen! Villskudd og Moss passer som føtter og blankpolerte lakksko, sist vist på den første utgaven av Vrengt med Venner x Lyse Netter i 2024.

Inspirert, men ubesudla, av storbyens klamme favn har Villskudd skjært seg ut en nisje som et av Norges kanskje kuleste unge band. Med estetikk fra en 60-talls-oppvekstfilm, selvsikre føtter planta i norsk rocks glansdager, kombinert med en moderne snert og det ung-intellektuelle, Hedmarkske blikket på døden, livet, kjærligheten, bygda, byen og hverdagen, tør vi å påstå såpass. De jobber hardt, gutta i Villskudd. To knallgode fullengdere er utgitt allerede, den siste spilt inn i grisebingen på Sveinhaug gård. Og der andre artister med luer på snei håndplukker spillejobber etter hvor det er status og penger å hente, setter Villskudd sin lit til gamle kjøretøy og legger ut på veien for å spille i hver krik og krok av dette langstrakte landet. Økonomisk bærekraftig? Sannsynligvis ikke. Men det er nettopp denne upretensiøse tilnærmingen til hjertevarm kvalitetsrock som gjør at de passer så fint inn i den kunstneriske dugnaden som er Lyse Netter.

Nylig har de oppgradert fasilitetene noe, og spiller inn sammen med Kjartan Kristiansen (DumDumBoys) i Amper Tone i Oslo. De nyeste singlene låter ryddigere og kløktigere enn noen gang, og vi er spente på hva mer de har i snippsekken.”

Presseskriv Villskudd Villskudd pressebilde. foto: Stine Moldfjeld Villskudd er et band som spiller norsk rock i den moderne virkelighet.

Nå er bandet i studio Amper Tone. Sammen med produsent Kjartan Kristiansen (Dumdum Boys), har de gitt ut singlene Fylla og Billetter til månen, Ingenting er forgjeves, Mytologier og Len deg over bordet. Videre singeldrypp kan forventes.

Tredje studioalbumet kommer ut den 9. april 2026. Utgivelsen feires på Parkteatret i Oslo samme kveld, før bandet begir seg ut på turné. Villskudd har gitt ut to plater: Alt er annerledes i 2023 og Det kommer til å regne snart i 2024, samt EP-debuten Fallitten.

Her er litt bilder. litt mer info pluss en videosnutt fra siste konsert i Oslo!

Villskudd lager nytt album i Amper Tone sammen med produsent Kjartan Kristiansen og Tomas Pettersen.

Villskudd har turnert mye. Utsolgt Rockefeller med Valentourettes og full sal på BLÅ under plateslipp for "Det kommer til å regne snart". Bandet har opptrådt i Gøteborg og Malmø. Tromsø, Stavanger, Fredrikstad, Hamar, Drammen, Tromsø… Hulen i Bergen, Samfundet, Moskus og mer i Trondheim, og mange andre byer og grender.

1: Villskudd varmer opp for Valentourettes på Rockefeller. 2: Med publikum på scena, BLÅ 2025. Pressen om Villskudd: Adresseavisa: Kjartan har funnet gull (...) På mange måter høres Villskudd ut som DumDum Boys naturlige arvtagere her, med den seige gitarbaserte rocken og den finurlige, antydende rocklyrikken. Men de er defintivt noe eget. Man suges inn i låtens eget univers, og gjør det gang på gang.

Gaffa: De har slått seg opp med skranglete piggtrådmusikk, rennesteinspoetiske tekster og feilfri estetikk.. VG: «Sent nå» er skrangling på norsk, så sjarmerende vindskeivt som ingen med østlandsdialekt har vært på denne siden av Lars Lillo-Stenberg. På flere vis en tematisk blanding av angsten i «Klokken er mye nå» og den inkluderende ensomheten i «Suser avgårde». Absolutt ikke for sent for slikt. Heller nøyaktig på tide…

SWEDISH EROTICA djs

(Therese & Frans Johansson med Stefan Lindström)

Tre rejäla svenskengler, våre kjære venner, LN confidants og ypperlige connoisseurs: Den ene til daglig på scenen som Veronica Maggios høyre hånd og andrestemme, den andre som bassist-rytter i Les Big Byrd og den tredje stolt kulturimperialist og King Kung av Stockholms mange royalty steder, deriblant Fenix.

Det ryktes søtlig svenskimportert soul, all day long på vår egen King Kong Carl og du skal bare kose deg..

DJ Cezilia & My Göteborgsdronningene av tung, rituell space rock kommer for å besvimle oss med all sin okkulte kjærlighet til ekspad-isk rock n roll fra her og inn i evigheten. Vi er ekstremt glade for at Cezilia (en legende i svensk tattoo og ellers innehaver av et eget privat kunstimperium) og My (fantastisk vokalist og gitarist i verdens beste svenske spacerock band Brain Burn) vil ta turen til Møllebyen i junihelgen

MACKAN LINDSTRÖM

Kruttsterkt, lidenskapelig, eksotisk, ydmykt connoisseursk og med personlig touch av ypperlig smak. Jeg digga denne fyren umiddelbart da vi som gjennomreisende musikere (anført av Joel Gions boklesing) rant gjennom hoffet Fenix i Stockholm. Sammen med Lindströms royale venner anført av Big Byrd-Frans fikk jeg ære å stifte dette fine bekjentskap. Derfra var ikke veien lang til en slags takknemlig svensk invasjon av Møllebyen.

Gleder oss stort til å høre deg spille, Mackan!

Selv skriver han, for sikkerhets skyld på engelsk:

"With almost 20 years of experience in Stockholm’s nightlife, Mackan is a fixture in the city’s DJ scene. He has spun records at the best nightclubs, bars, and private events, earning a reputation for his eclectic and otherworldly blend of genres. His sets are a journey through soundscapes ranging from dreamy krautrock, hard-pounding soul, and lo-fi pop to acid-laced rock and underground jazz. True to his roots, Mackan often delivers these musical experiences through all-vinyl sets, making each performance a distinct and unforgettable sonic adventure."